ASYLSØKER: Henriette Sandven måtte si fra da hun kom i kontakt med en suicidal asylsøker. Her er en tjenestemann i operativt team hos Politiets utlendingsenhet bærer en bag med klær tilhørende en kvinne som skal sendes ut av landet.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix
ASYLSØKER: Henriette Sandven måtte si fra da hun kom i kontakt med en suicidal asylsøker. Her er en tjenestemann i operativt team hos Politiets utlendingsenhet bærer en bag med klær tilhørende en kvinne som skal sendes ut av landet. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Mindreårige asylsøkere

Tanken på at han skal tilbake, gjør at jeg forstår at selvmord er en løsning for han

Når er et barn blitt en voksen? spør spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, Henriette K. Sandven.

Meninger

Jeg har forpliktet meg til å fortelle om gutten jeg traff på vakt i helgen. Han ble meldt som en 17 år gammel afghansk asylsøker som hadde forsøkt å ta livet sitt. Jeg skulle gjøre en psykiatrisk vurdering av han.

Gutten hadde dagen i forveien fått vite at asylsøknaden hans var avslått og dessuten at hans alder var anslått til å være 18 år. Dette ville selvsagt medføre en stor endring i hans liv, et liv som det siste året var i ferd med å stabilisere seg, etter mange år i uviss utrygghet.

Da gutten var 12 år gammel, ble hjembyen hans angrepet av Taliban. Han ble selv torturert og huset hans brent ned. Faren og to søsken døde i brannen. Moren og en yngre bror overlevde. Gutten selv ble hardt skadet og venner av familien fikk han flyttet til et sykehus i Pakistan, hvor han brukte et år på rehabilitering. Han pådro seg varige fysiske og psykiske skader, og mest synlig en stiv, smertefull og følelsesløs arm.

Etter sykehusoppholdet begynte gutten sin ferd mot Europa, hvor livet skulle handle om overlevelse; det å skaffe seg mat og et sted å sove for natten. Han var alene i verden, og måtte passe på seg selv. Hjernens utvikling ble satt på vent.

For ett år siden kom gutten til Norge. Endelig gikk noe hans vei! Han fikk plass på et mottak for enslige mindreårige flyktninger, kom etter hvert i gang med skole, fikk seg venner og spilte fotball. Drømmen var å få et liv i Norge, lære seg norsk, jobbe på Kiwi og fortsette å spille fotball på fritida.

Han tillot seg å falle til ro, men var selvsagt klar over at han hadde en asylsøknad gående og gikk igjennom aldersvurderinger i form av tannundersøkelser og røntgen av skjelettet. Han forsøkte å spise så lite som mulig for å vokse minst mulig.

Når så avslaget kom, havnet gutten i et stort svart hull. Han visste at han ikke turde å returnere til Afghanistan, der han som invalid ville være en byrde for sin gjenlevende familie og ville havne nederst på samfunnets rangstige. Han ville heller dø fremfor å rykke tilbake dit. Jeg tenkte at det i grunn var en ganske normal og fornuftig tanke.

Gutten jeg traff på vakt i helgen var svært nedstemt. Han orket ikke sove, spise eller drikke. Han hadde store smerter i armen sin. Han så aldri på meg. Han smilte ikke. Historien hans ble fortalt i bruddstykker mellom lange perioder med gråt. Han ble fulgt av gode, ivaretagende personer fra mottaket, som også snakket morsmålet hans. De var veldig fortvilet på hans vegne.

Gutten jeg traff fremsto svært umoden mentalt, men moden fysisk. Hans kronologiske alder var kanskje 18 år, men mentalt og følelsesmessig kunne han da ikke være mer enn 13-14 år?

Gutten viste på avdelingen at han evnet å ta i mot omsorg. At han i det hele tatt visste hva omsorg var, fikk meg til å tenke at de første 12 årene i livet hans nok hadde vært ganske gode. Han var på ingen måte ødelagt. Det ga meg tro på at gutten kunne skape seg et godt liv. Jeg tenkte at han ville hatt godt av å få bo i en fosterfamilie, få den omsorgen han hadde gått glipp av, lære seg norsk og bli en av bidragsyterne i samfunnet vår.

Når er et barn blitt en voksen? Er det når tenner og skjelett viser det? Er det når det overlates til seg selv og overlever? Er det når skolegangen er fullført? Er det når en kan jobbe? Er det når russetiden er over? Norsk ungdom overlates sjelden til seg selv den dagen de er 18, og jeg er sikkert på at vi alle treffer barn som er mindre modne eller mer modne, fysisk og mentalt, enn det deres kronologiske alder tilsier.

Vi som jobber med traumatiserte mennesker, vet at hjernens utvikling påvirkes av når traumet inntreffer, hva slags type traume det var og hvordan det er blitt håndtert. De fleste unge som søker asyl i Norge, har traumer med seg i bagasjen. Å skulle stadfeste deres alder ut fra skjelettvekst er for meg helt meningsløst, og det er ikke å ta mennesket bak asylsøkeren på alvor.

Gutten jeg traff fikk meg til å kjenne på avmakt og håpløshet. Det fikk meg til å skamme meg over systemet vårt. Jeg kommer aldri til å glemme gutten eller historien hans. Jeg bærer med meg bittelitt av lidelsen hans som en klump i magen og en dårlig smak i munnen. Jeg vil gråte med han. Bare tanken på at han skal tilbake til livet han forlot, gjør at jeg forstår at selvmord er en løsning for han.

Jeg har lovet han å gjøre det jeg kan for å hjelpe han med å finne andre løsninger. Hans historie er sikkert ikke unik, men han er det. Her er hans historie. Han er et menneske, et barn av verden. Akkurat som oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook