Tanker før et nytt årtusen

En ny bokutgivelse fra Lars Saabye Christensen er blitt en årviss affære. På 23 år har han gitt ut like mange bøker, og nå er han på banen med en ny diktsamling. Men lett er det ikke. - Jeg har alltid en stein i skoen, sier han.

«Falleferdig himmel» er Saabye Christensens tiende diktsamling. Den første, debutboka, var «Historien om Gly» i 1976. Den fikk han Tarjei Vesaas' debutantpris for.

- Jeg prøver å skrive litt hver dag. Etter noen år dukker jeg ned i en diger haug med notater, og forsøker å samle mine egne tanker. Denne gangen fant jeg mange forskjellige tekster og stemmer. Boka er et sted hvor disse stemmene møtes.

- Hvorfor dikt og ikke en roman eller noveller?

- I lyrikken trenger jeg ikke definere tid eller sted. Poesi er punkter. Jeg vet fort om det jeg skriver vil bli et dikt eller en fortelling. Jeg prøver å løfte de små øyeblikkene opp fra bakken, og jeg håper jo at det er en kjerne her som er min egen stemme.

- Har du funnet den?

- Jeg leter alltid, men det er lenge siden jeg har vært så til stede som her.

- 200000 mennesker har kjøpt «Beatles», mens kanskje 400 vil kjøpe «Falleferdig himmel». Hvorfor bør folk lese diktene dine?

- Det er et paradoks at det kommer flere mennesker på en enkelt av mine opplesninger enn det er solgt bøker, men husk at det er vanskelig å måle poesiens utbredelse. Du finner dikt på trikken, på melkekartongen eller i en sang.

Asyl i stillheten

- «Falleferdig himmel» handler mye om tida og døden. Hvorfor det?

- Vi lever i en skjør og sårbar tid hvor alt har konsekvenser. Det faktum at teknologien truer med å bryte sammen fordi den ikke takler alle nullene i 2000, fascinerer meg.

- Er dette en slags «fin de sihcle»-bok?

- Heller det motsatte. Det finnes nok av dyster undergangstenking. Jeg tipper at det er like mye søl og tomflasker første nyttårsdag år 2000 som i året før og året etter. Men et årtusenskifte er jo et historisk vendepunkt. Det er viktig for menneskene å være bevisst sin egen tid. «Livet er den tiden det tar å dø» skrev jeg en gang, og det tror jeg er sant.

- Tenker du mer på døden, eh...

- ...etter hvert som den nærmer seg, mener du? (Nå ler han.)

- Jeg tenker mye på døden, jeg gjør det. Tida er blitt hørbar.

- I et av diktene skriver du «...og her befinner jeg meg altså, midt i livet, midt i døden, under en falleferdig himmel». Det er en ganske dyster måte å se det på?

- Jeg er jo omtrent midtveis i livet, og da gjør man vel opp en slags status. Jeg prøver bare å se meg selv i øynene. Heldigvis har jeg stillheten. Stillheten er mitt asyl.