Tanker om kunst

Upretensiøse kunstkåserier med uklar adresse.

BOK: Til å ha fått så mye pepper som han har, er Sune Nordgren merkelig lite offensiv i sin lille kåseri- og anekdotesamling «Tanker om kunst». \'

Boka ble opprinnelig utgitt i Sverige i 2002, men gjenutgis på norsk etter Nordgrens mildt sagt kontroversielle første tre år som direktør for Nasjonalmuseet.

Må gjette 

Nordgren har åpenbart oppdatert boka - avsnittet «Verdens beste nasjonalmuseum?» må være helt nyskrevet, og det finnes også andre referanser til hans år i Norge - men forfatter og forlag har ikke tatt seg bryet med å informere om hva som er nytt og hva som er gammelt. Det må leseren selv gjette seg til.

I «Verdens beste nasjonalmuseum?» drøfter han sitt syn på nasjonalmuseet som fenomen, og argumenterer for at han og museet han leder med den omstridte utstillingen «Kyss Frosken» «fikk fart på folks fantasi». Men det er en generell og lite kamplysten Sune Nordgren som skriver. Noe brennende debattinnlegg er boken milelangt fra å være. Nordgren spør mer enn han svarer, bruker slappe, uforpliktende ord som «undersøke og utfordre» og forteller at han vil ha «både-og», ikke «enten-eller». At han hevder at «vi vil konsentrere oss om å vise samlingene våre i et nytt perspektiv», vil likevel ganske sikkert friske opp kruttet til hans mange og hissige kritikere. Men særlig mye klokere på Nordgrens kunst- og museumsvisjoner, blir leseren aldri.

Likt og ulikt

Litt mer om hvilken kunst man må anta står Nordgrens hjerte nær, får man vite i resten av boka. I den grad man kan oppdage noen fellestrekk, handler flere av tekstene om kunst som er laget av eller søker inspirasjon hos barn, utstøtte og sinnslidende, som avsnittene om Cobra-kunstnerne, Dubuffet og de skapende raringene forfatteren hørte om som barn.

Flere av tekstene handler forståelig nok om kunstnere i hans egen generasjon. Han skriver interessant om den avdøde norsk-svenske popkunststjernen Öyvind Fahlström og om kunstnerbokas renessanse. Samlingen er organisert etter alfabetet, med én tekst per bokstav. Her og der må Nordgren gripe til nødløsninger som «Yndlingen Magritte» på Y, og boka framstår som en nokså tilfeldig sammensatt gruppe korte tekster som handler om likt og ulikt.

Toskansk mat

Først og fremst handler den selvsagt om kunst, men Nordgren skriver også om minner om hjemstedet og barndommen sin, om de viktige stillingene han har hatt og om hans vei til kunsten. Som den velinformerte skribenten han er, forteller han om kunst og kultur i vid forstand: Arkitektur, film, klassisk musikk og litteratur. Han tematiserer også «folkhemmet» og de nordiske sosialdemokratienes folkeopplysningsperspektiv på kunst, i tillegg til vår tids politikere, som gjerne misbruker kunst på populistisk stemmefiske. Et par avsnitt om mat og Toscana, favorittinteressene til mang en kulturpersonlighet i Nordgrens generasjon, er det også blitt plass til.

Tekstene er holdt i en upretensiøs og sympatisk tone, og viser frem kunstkunnskaper som er solide, men aldri mer omfattende enn man må kunne forvente at en mann som Sune Nordgren er i besittelse av.

Innsikt

Oppsiktsvekkende velskrevne er tekstene ikke, men Nordgren fortjener ros for helt å unngå det ekskluderende teorispråket som har ødelagt så mye for formidlingen av samtidskunst. Min favoritt er avsnittet «Jesus før Jesus», som handler om Fra Angelico, Piero della Francesca og deres bilder av erkeengelen som bringer budskapet til Maria om at hun skal bli Jesu mor. Det er rørende og innsiktsfullt. Men hvor han vil med småtekstene, og hvem Nordgren henvender seg til, forblir uklart.

«En tankebok», kaller forlaget den. Muligens er den tenkt som en kunstintroduksjon for hvem som helst, men til dét er den trolig for innforstått. For dem som kan mye om kunst fra før, er det få nye perspektiver eller innsikter å hente. Boka lider dessuten under pinlige stavefeil: Kunstneren Ellsworth Kelly er blitt til «Ellesworth Kelly», arkitektene Herzog og de Meuron er blitt til «Herzog&deMurion». Og det var ikke familien Klimt som nylig fikk malerier tilbake som nazistene hadde stjålet under okkupasjonen av Wien, slik Nordgren skriver, men etterkommerne etter Klimts velstående bekjente, ekteparet Bloch-Bauer.