Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Tanker som tenker

Når samme film blir et emblem for tenketanker på hver sin ende av skalaen, tenker filmen kanskje bedre tanker enn tenketankene.

MOTSTRIDENDE: Den russiske filmen «Leviatan» har et politisk budskap som kan tolkes i alle retninger. Foto: Filmweb
MOTSTRIDENDE: Den russiske filmen «Leviatan» har et politisk budskap som kan tolkes i alle retninger. Foto: Filmweb Vis mer
Kommentar

Mandag kunne både Civita og Manifest lokke sine venner til gratis film på Cinemateket. Samme film, men ikke samme forestilling. Civita åpnet døra kl 18, mens Manifest åpnet kl 19, i salen bortenfor. Vegg i vegg satt altså hvert sitt publikum og så hver sin førpremiere på en russisk film.

«Leviatan» skal ha kinopremiere på fredag og er et storslagent epos fra det nordlige Russland, med en sterk menneskelig historie lagt til et øde, endeløst landskap. Det handler om den lille mann i møte med voldsomme krefter - det handler om korrupsjon og tvang, trusler og mot, alkohol og kjærlighet. Filmen kan minne oss om de helt store fortellingene - Odyssevs på reise, Gilgamesj i dødsriket, Fausts pakt med Mefistofeles.

Hva har lokket Civita til å fremme denne filmen? Kanskje et spor finnes i det de russiske myndighetene har uttalt om den - at den ikke viser et sannferdig bilde av dagens Russland, at den bare reproduserer vestlige myter som vil sverte en rival. Filmen spekulerer i et usant bilde av skrupelløs oligarkisme i samrøre med et ordensvesen som drikker seg dritings, der den som burde være god, er utro og ligger med dama til kameraten. Tvers gjennom spekulativt og løgnaktig!

Kanskje Civita deler russernes syn på filmen, med motsatt fortegn, og slik fungerer som bekreftelse på kulturstriden? Manifest har nok andre tanker om den. «Leviatan» skildrer en uhellig allianse mellom en korrupt overklasse, en sovende juridisk myndighet, en nådeløs organisert kriminalitet og ... kirken. Det er den historiske alliansen venstresider alltid har kjempet mot, om enn med forskjellige kirker på toppen av kaken. Her ser venstreradikalere en dyster sannhet om det borgerlig-kapitalistiske tyranniet som knuser småfolk.

Men kanskje filmen selv tenker annerledes enn tenketankene? Den viser våre menneskelige svakheter, våre fattigslige begjær og små skuffelser mot et bakteppe av uregjerlige begivenheter. Det er ikke bare Russland som portretteres, det er alle mennesker i alle systemer - hva enten de lener seg mot venstre eller høyre. Den kunne like gjerne vært lagt til USA. Eller Norge. Den handler om å stå imot eller gi etter for fortvilelsens bølger, å tviholde på umulige drømmer, å famle etter hjelp mot tidens glupske knuseverk.

Hva kan tenketankene by oss mot slike krefter? Kan de vinne over sine motparter med de samme midlene, den samme filmen? Eller er tankekampen et villspor som feies til side av kunstverkets dype mangetydighet? Ja, slik er det, men det ville ikke vært så synlig om det ikke var for mandagens parallelle gratisforestillinger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media