SYNAPSIS: Jeg har startet min egen tenketank. Den heter Synapsis, skriver Knut Nærum i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
SYNAPSIS: Jeg har startet min egen tenketank. Den heter Synapsis, skriver Knut Nærum i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Tanketenking

Hvordan jeg nesten klarte å sette dagsorden og var svært nær å få offentlig støtte direkte fra Erna Solberg.

Meninger

Jeg har startet min egen tenketank. Den heter Synapsis. Som i synapse, altså overgangen mellom nervecellene, der signaler blir overført fra en celle til en annen. Og litt som i synopsis, det vil si et sammendrag. Bra navn, da. Det er ingen ansatte, bare meg. Det holder lenge, det. For det første tenker jeg en hel del. Bare det at jeg er i stand til å finne på et navn som Synapsis taler sitt tydelige språk. For det andre: Noen vil kanskje si at en tenketank bør være et sted hvor meninger brytes. Der er jeg hjertens enig. Heldigvis skifter jeg mening ofte nok til å kunne føre en debatt med meg selv.

Jeg har tre mål. Jeg skal sette dagsorden, skape bevissthet og levere fakta. Om ting. Jeg er ikke så opptatt av hvilke. Hvis jeg skulle binde meg til spesifikke synspunkter, ville det lagt føringer for arbeidet. Jeg hadde blitt bundet av overbevisning og prinsipper og politisk tilhørighet. Og da hadde jeg ikke lenger vært en uavhengig tenketank, bare et propagandaapparat.

Her forleden leste jeg at de rikestes andel av total lønn i Norge er like stor som på 1930-tallet. Denne kjensgjerningen må da kunne brukes til noe, tenkte jeg og tok straks kontakt med statsminister Erna Solberg. Dette måtte da være gefundenes Fressen for Regjeringen. For en uavhengig tenketank er det viktig å kunne jobbe for absolutt hvem som helst. Så jeg ringte Erna Solberg.

Det er Erna, sa hun.

Hei, sa jeg, dette er fra Synapsis. Strengt tatt er det Synapsis. Jeg er en uavhengig tenketank. Hvor mye betaler du for å få vite at de rike nå har like stor andel av lønnskaka som på 1930-tallet?

Ikke en drue, sa hun. Du sa det jo nettopp.

Skitt, sa jeg.

Dessuten, sa statsministeren, så er ikke det den typen informasjon vi trenger.

Også jeg som trodde dere var for en dynamisk lønnsutvikling, hvor alle tjener mer? sa jeg. Hvor de som tjener mest får økonomiske incentiv for å sette i gang virksomhet som styrker sysselsettingen, til beste for hele samfunnet, ikke minst de svakeste?

Vi er for å hjelpe de svake, sa hun. Og det samme er Siv, i tilfelle det du lurte. Det har vi skrevet under på. Hun fikk litt ekstra til vei for å gi seg på det.

Så dere er egentlig sosialdemokrater? sa jeg.

Egentlig ikke, sa hun. Vi ligner mer på Arbeiderpartiet. Husk at de rikeste har blitt rikere under de rødgrønne. De skrøt ikke av det, og det å skryte av økte forskjeller er heller ikke noe som styrker denne regjeringens handlekraft. Det er sånt som kommer fra tenketanken Manifest Analyse. Jeg tror faktisk du har det fra Ali Esbatis kronikk i Aftenposten nå på mandag.

Jeg tråler alle medier for å finne statistisk materiale og bakgrunn for egne meninger, sa jeg. Det inkluderer å skumme Aftenposten.

Ellers takk, sa hun.

Det var dumt, sa jeg.

Målet er at alle her i landet skal få det bedre, sa hun.

Vent litt, sa jeg. Du sa nettopp «handlekraft». Her er en annen idé som jeg fikk akkurat nå. Hva om dere kaller alt for kraft? Konkurransekraft, politikraft, produksjonskraft og så videre.

Hva med å styrke storfenæringen, spurte hun. Vil det gi økt kjøttkraft?

Ja! sa jeg entusiastisk, nesten ropte det.

Det var en spøk, sa hun.

Akkurat, sa jeg på en litt Saga Norén-aktig måte. Det forklarer alt.

Det kan bli for mange kraftuttrykk, sa Erna Solberg.

Det kan vel det, sa jeg.

Så vi setter strek ved kjøttet, sa hun. Det høres ut som et ordspill, og ordspill holder vi oss for gode for. Ordspillet er vitsens fattige nevø. Men absolutt alt annet enn kjøtt kan vi bruke ordet kraft om.

Hva får jeg for det? spurte jeg.

Ikke en drue nå heller, sa hun. Vi har allerede begynt å gjøre det.

Jeg ga meg ikke så lett.

Si hvilke fakta du trenger, sa jeg, så skaffer jeg dem.

Nå får vi faktisk Aftenposten på kontoret, sa hun. Og de gangene vi trenger nye tanker, som for eksempel et forslag om at vi må våge å ta den helt nødvendige debatten om å fjerne framkjempede rettigheter, så har vi allerede våre go to-guys.

Okei, sa jeg. Her er en annen tanke. Se hva du syns: Norge pøser milliarder av kroner inn i skolen for å lære ungene sånt som de ikke kommer til å trenge når de blir voksne. En systemutvikler trenger ikke kunne diktanalyse. En fargekonsulent trenger ikke kunne tysk. Hva om vi, det året barna blir sju, bestemmer hva de skal jobbe med når de blir voksne. Så slipper vi å ødsle ut penger på å formidle unyttig kunnskap? Kjøper du den, så kan du si i Dagsrevyen at vi må våge å ta debatten.

Individets rett til å velge sin egen fremtid, sa Erna Solberg, fører nødvendigvis med seg en del ødsling. Jeg vil si det så sterkt som at frihet er sløseri.

Noe penger må du da ha å gi meg, insisterte jeg. Her har jeg skapt min egen arbeidsplass. Dette må da være den typen privat initiativ som dere borgerlige etterlyser, og da kan dere støtte det med offentlige midler.

Beklager, sa hun, når det gjelder inntjening må du nok stole på egne krefter. Var det forresten du som fant på det navnet? Synapsis?

Ja, kunne jeg stolt bekrefte.

I så fall er du åpenbart i stand til å klare deg på egen hånd der ute i kunnskapssamfunnet, sa hun.

Du trenger ikke et propagandaapparat, da? spurte jeg høflig.

Ellers takk, sa hun, jeg har et fra før. Jeg har faktisk flere. Men nå må jeg legge på. Tudelu.

Får stole på egne krefter jeg da, sa jeg bittert og la på før hun rakk å gjøre det.

Og der står saken. Så hvis det er noen fra de andre, ikke fullt så uavhengige tenketankene som leser dette og trenger folk, så er det bare å ta kontakt. Jeg tenker hva det skal være. Her er det ledig hjernekraft.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook