Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tanketur med Sunde

640 siders monument over å tenke, sanse, lese og skrive à la Ole Robert Sunde.

BOK: Å år ut og år inn fortsette å gi ut bøker som gang på gang omtales som nærmest uleselige, kan oppleves som en trasshandling, en insistering på betydningen av det «vanskelige» og det som ikke umiddelbart lar seg gripe og gjengi i vanlig norsk prosa: 25 år etter Ole Robert Sunde debuterte med diktsamlingen «Hakk i hæl» (1982), markerer han jubileet med å sende ut en samling essays så omfangsrik og konsentrasjonskrevende at selv den mest drevne leser kan komme til å ville slenge den i veggen.

Les resten av ukas bokanmeldelser

Kunnskap

Men boka med den praktfulle tittelen «Jeg er et vilt begrep» er samtidig åpen i den forstand at man kan slå opp og begynne å lese nærmest hvor som helst: De 640 sidene består av rundt 100 korte tekster som rett nok er innbyrdes forbundet både tematisk, assosiasjonsmessig og språklig, men som likevel helt uten problemer lar seg lese hver for seg. 25 av dem er skrevet over en femårsperiode og publisert i ulike sammenhenger, de drøyt 70 andre er assosierende videreutviklinger av ideer, begreper og navn i de 25 «opprinnelige» tekstene - «forgreininger» som er nyskrevet for anledningen. Ideen forteller mye om Sundes måte å tenke og skrive på.

Tekstene tematiserer kulturhistorie i bred forstand: Sunde skriver både om musikk, film, billedkunst og litteraturen som betyr så mye for ham, og det er umulig å ikke la seg imponere av forfatterens overveldende kunnskaper om det den britiske kulturkritikeren Matthew Arnold i 1875 beskrev som «det beste som er blitt tenkt og sagt».

Helter

Til tross for den voldsomme kunnskapsmengden, kan «Jeg er et vilt begrep» knapt kalles kunnskapsformidling i tradisjonell forstand. Til dét er tekstene altfor lite pedagogiske og trolig for vanskelige å ha med å gjøre for lesere som ikke har i det minste en viss kjennskap til fenomenene Sunde tematiserer.

Så mye håndfast kunnskap sitter man da også knapt igjen med når siste side er vendt - Sunde er mer en forfatter som vekker nysgjerrighet og overlater til leseren å eventuelt gå videre til tekstene han skriver om. Tilhengerne hans vil trolig hevde at mangelen på tydelighet er en styrke. Andre vil - ikke sjelden med rette - sitte frustrerte tilbake.

UTILGJENGELIG BEGAVELSE: - Om han har fått mye kritikk for å skrive ugjennomtrengelig - i samme avsnitt bruker han ordene «skurril», «pleomorfe» og «fripostig» - er det ingen tvil om at Sunde på sitt høyst særegne vis er en uvanlig språkbegavelse, skriver Kåre Bulie.
UTILGJENGELIG BEGAVELSE: - Om han har fått mye kritikk for å skrive ugjennomtrengelig - i samme avsnitt bruker han ordene «skurril», «pleomorfe» og «fripostig» - er det ingen tvil om at Sunde på sitt høyst særegne vis er en uvanlig språkbegavelse, skriver Kåre Bulie. Vis mer

Noen temaer vender han imidlertid tilbake til så ofte at man må kunne se ham i en slags formidlerrolle: Bachs musikk; antikk historie, mytologi, diktning og filosofi, særlig «Odysseen», Sokrates, Platon og Heraklit; 1900-tallets store avantgardeteoretikere - Walter Benjamin, Adorno, Deleuze og Guattaris bok «Anti-Ødipus»; hans store modernist- og språkhelter fra samme århundre - Kafka, Faulkner, Proust og Joyce - og hans essayforbilde Montaigne.

Samtidskulturen er primært representert i form av musikk og kunst og to forfatterskap som framstår som vesentlige for Sunde - hans venner Svein Jarvoll og Tor Ulven. I det hele tatt må «Jeg er et vilt begrep» kunne kalles en slags kjærlighetserklæring særlig til bøkene: Ikke bare til innholdet i dem, men til bøkene som gjenstander og alle «paratekstene» deres - Sunde skriver tankevekkende om nesten alle aspekter som kan knyttes til boka som fenomen.

Lesefrukter

Essayene kan med andre ord trygt omtales som lesefrukter, men samtidig det Sunde et sted kaller «tanketurer» - ofte forflytter han seg også fysisk. Sunde er, sitt utpreget åndsaristokratiske ståsted til tross, ingen bombastisk forfatter. Essayene hans er i sannhet «forsøk» - ofte fruktbare: Forsøk på å tenke, se, lytte, lukte og smake og formulere tankene og sanseinntrykkene i skrift. Sunde skriver noe, for så å motsi seg selv og påstå noe annet, og er med sine utprøvinger kritisk til alskens skråsikre, reduserende fortolkninger. Øystein Rottem har kalt det «undringens modus».

«Hva skal jeg gjøre for å tenke mine egne tanker, stirre med mitt eget blikk, lytte med mine egne ører og smake det jeg tror at jeg smaker, og ikke det jeg blir fortalt at det smaker, eller noen vaner som bare kan bli mine; ned til de minste tingene bærer vi forfedrenes avtrykk, tenk bare på våre muntlige utsagn og skriftlige vokabular, men det er alltid plass til enda en doxa, en mindre sågar, om jeg greier å forvalte og pleie min egen frimodighet og å iscenesette den, vel vitende om at den også kan bli arvet, uansett hvor liten den er og uansett hvor frimodig den er», skriver Sunde i essayet «Jeg ser uklart».

Utdraget er betegnende ikke bare for Sundes uendelige setninger (denne må kunne betegnes som relativt kort), men for hans ønske om å se, tenke og skrive originalt.

Språk

Om han har fått mye kritikk for å skrive ugjennomtrengelig - i samme avsnitt bruker han ordene «skurril», «pleomorfe» og «fripostig» - er det ingen tvil om at Sunde på sitt høyst særegne vis er en uvanlig språkbegavelse.

Store deler av «Jeg er et vilt begrep» kan leses som forsøk på å beskrive både opplevelser og fysiske gjenstander: Kunstverk, våpen, signaturene til eidsvollsmennene, et musikkstykke. Den som har forsøkt å skildre et kunstverk, vet hvor vanskelig det er, og Sundes tekst «Tendenser - hva slags tendenser: Det som er likt, ulikt» demonstrerer hvilken assosiasjonskraft og visuell og språklig fantasi forfatteren har: Han er simpelthen uvanlig god til å beskrive ting. Heller ikke «Matthew Barneys syklus» likner noe annet som skrives om kunst på norsk.

På mange måter handler da også «Jeg er et vilt begrep» først og fremst om språk generelt og Sundes uforliknelige språk spesielt, og om et av 1900-tallets klassiske temaer i litteraturen og tenkningen: Det problematiske forholdet mellom språket og verden. Ofte kan refleksjonene over kunstverkene Sunde skriver om, leses også som indirekte kommentarer til hans eget forfatterskap.

Ujevnt

Om de ikke har vært så mange, har Sunde i årevis hatt innflytelsesrike og meget taleføre - ofte unge - tilhengere. Men han er også blitt kritisert for å være maniert og «vanskelig» for vanskelighetens egen skyld - en irriterende tåkefyrste.

Det er interessant at han holder fast ved en så lite kommuniserende form, selv om ikke alle tekstene i «Jeg er et vilt begrep» er like kompliserte. Muligens opplever han ideen om et slags «motspråk» som fortsatt fruktbar, muligens kan man rett og slett snakke om et eget «Sunde-språk». Espen Stueland påpekte nylig i Klassekampen hvordan stil og tema hos Sunde knapt kan skilles skarpt fra hverandre.

Noe av den vedvarende kritikken oppleves imidlertid som relevant også for «Jeg er et vilt begrep». Sundes frykt for banaliteter framstår nå og da som overdrevet. Selv om jeg konsentrerer meg til det ytterste, får jeg lite ut av flere av tekstene. At et Heidegger-sitat noen gang skulle komme til å oppleves som en leselettelse, hadde jeg aldri trodd.

Morsom

Andre ganger imponeres jeg av de overraskende tankesprangene, de originale ideene, den slentrende elegansen (etter hvert kommer man inn i den uvanlige rytmen) og det lekne forholdet til språket. Av og til oppdager jeg også en humoristisk undertone som kler Sunde godt: På sitt beste, som i «De ufrivillige tankenes tanker», kan han være virkelig morsom.

I sin litteraturhistorie skriver Øystein Rottem om hvordan Sundes tekster også alltid er en form for selvbiografi, og hevder at «grensene mellom hans essayistikk og hans skjønnlitterære tekster er ikke alltid like lett å trekke». Begge poengene er relevante også for «Jeg er et vilt begrep». De rørende familiehistoriske tekstene om moren og faren hans, for eksempel «Kairo, selvfølgelig», er blant dem som gjør sterkest inntrykk, og som trer tydeligst fram i hukommelsen etter i løpet av ei ukes tid å ha lest alle de 640 sidene.


LES OGSÅ:

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media