Tankevekkende om krigslureri

Velment drama om traumer.

Film: Det dreier seg om unge menn som har vervet seg uten å lese det som står med aller minst skrift nederst på kontrakten. Da sersjant Brandon King (Ryan Philippe) kommer hjem etter en lang og særdeles traumatisk tjeneste i Irak, er han fast bestemt på å hoppe av karusellen. Noe han er i sin fulle rett til. Tror han. Men onkel Sam trenger mannskap - eller kanonføde om du vil - USA er i krig, og da er det andre regler som gjelder. Alternativet for vår helt er å skifte identitet og bosette seg Mexico eller Canada, noe som igjen innebærer null kontakt med hans gamle liv. Eller han kan bite i gresset, trekke i uniform igjen og reise tilbake til krigshelvetet.

Realistisk

Det tok regissør Kimberly Peirce ni år etter gjennombruddet med «Boys Don’t Cry» å realisere den vanskelige «andre filmen». Som hun viste med debuten, er hun en god personinstruktør. Men dette er et ganske mye større lerret og en langt mer kompleks historie. Åpningssekvensen fra et bakholdsangrep i Tikrit er sterk, bruken av håndholdt kamera skaper autentisitet. Ikke særlig originalt, kanskje, men det fungerer som bare pokker. Vi skjønner godt at Brandon ikke har lyst til å reise tilbake. Langt på vei blir traumene soldatene opplever hjemme godt beskrevet.

Klisjéfylt

Men Pierce går dessverre i klisjéfella litt for ofte. Selv om det handler om krig, vi ikke ha en ensom, sår trompet på lydsporet når soldater forteller om hvor jævlig det var å miste sine kamerater i kamp. Det hadde også gått helt fint å droppe saktefilm, svulstige strykere og nærbilder av staute karer som gråter, for å få budskapet fram og ut.

«Stop-Loss» er ikke en film som bryr seg i særlig grad om det store bildet. Pierce velger i stedet å gå helt ned på bakkenivå og belyse en side ved krigen som er ukjent for mange av oss. Ifølge filmen har over 80 000 militære havnet i liknende situasjon som filmens Brandon.

Et fenomen som oppleves blodig urettferdig, både for dem som har vervet seg og for alle som venter på dem hjemme. At slutten like gjerne kan tolkes som et forsvar for USAs feilslåtte Irak-politikk, som et angrep på den, er dristig. Det setter i gang tanker, men samtidig gjør det filmen mindre farlig. Helgarderinger betyr ikke alltid sikker seier.