Anmeldelse: «Leonardo da Vinci – en biografi»

Tankevekkende vakkert

Interessant og underholdende om mennesket bak renessansens universalgeni.

DAMEN MED RØYSKATTEN: Hvilke tanker går gjennom Cecilias hode når hun ser på sin elsker? Se, og du får hundre svar, skriver forfatter Walter Isaacson om sitt favorittmaleri.
DAMEN MED RØYSKATTEN: Hvilke tanker går gjennom Cecilias hode når hun ser på sin elsker? Se, og du får hundre svar, skriver forfatter Walter Isaacson om sitt favorittmaleri.Vis mer

Idet jeg blar om den siste av Walter Isaacsons 600 boksider om Leonardo da Vinci, ser jeg i et glimt geniet i skikkelse av en vakker og velbygd mann med langt hår og bølgende skjegg, iført knekort rosa kjortel, gomlende på ei gulrot foran i Pride-paraden og med elskeren Salai – yndefull, ung og djevelsk – ved sin side.

«Leonardo da Vinci – en biografi»

Walter Isaacson

5 1 6
«Tankevekkende og underholdende»
Se alle anmeldelser

En outsider

Leonardo da Vinci var homoseksuell, han var vegetarianer, han var opprørsk og egenrådig; en outsider født utenfor ekteskap, en kreativ miks av hippie og hipster.

I hvert fall om vi skal tro biograf Isaacson, og det bør vi nok. Den rutinerte Isaacson, forfatter og professor med biografier om Steve Jobs og Albert Einstein på samvittigheten, skriver godt og underholdende – ikke minst når han analyserer hva som gjorde Leonardo menneskelig, slik en litteraturanmelder i New York Times formulerer det på bokomslaget i den norske utgaven.

Alt det menneskelige som fascinerer oss, forhindrer ikke vi får en grundig gjennomgang av både sfumato-teknikken og «Den vitruviske mann», han som står naken med armene utstrakt i et kvadrat og en sirkel.

Leonardo skriver i et av sine berømte notater (han hadde alltid et papirhefte i beltet sitt og etterlot seg 7200 sider opptegnelser og skriblerier):

«Hvis du sprer beina nok til at hodet senkes med en fjortendedel av høyden, og løfter hendene nok til at de utstrakte fingrene berører linjen på toppen av hodet, skal du vite at sentrum for de utstrakte lemmene vil være ved navlen, og området mellom beina vil danne en likesidet trekant».

Vakre illustrasjoner

Verket, utgitt 500 år etter Leonardos fødsel i Firenze, er utstyrt med et vell av vakre illustrasjoner og gjengir samtlige av Leonardo da Vincis malerier. Forfatteren dveler lenge ved «Damen med hermelinen», som han anser som mesterens fremste verk ved siden av «Mona Lisa» i Louvre. Om portrettet av den 16-årige skjønnheten Cecilia Gallerani med røyskatten som ser bort på elskeren Ludovico Sforza, heter det i boka at bildet er så emosjonelt ladet og så livaktig utført at det kan betegnes som det første maleriet i europeisk kunst som uttrykker modellens tanker gjennom kroppsholdning og bevegelser. Hvor glad er hun egentlig, Cecilia, for å se sin Ludovico? Ja vel, se en gang til, formaner forfatter Isaacson: «Du får hundre forskjellige svar.»

DA VINCI: Leonardo Da Vinci (1452-1519).
DA VINCI: Leonardo Da Vinci (1452-1519). Vis mer

Sjamansnakk

Andre ganger, som i en lang drøftelse av Leonardos to versjoner av «Madonna i grotta» viser forfatter Isaacson sine svakheter: lange utredninger av velkjente problemstillinger fra kunsthistorien som tilfører lite nytt. Stundom er språket svulstig, og en samling visdomsord i kapittelet «Lære av Leonardo» med devisen «vær åpen for det gåtefulle» lyder som sjamansnakk.

Men dette er unntak. Boka som helhet er preget av innlevelse og begeistring, ikke minst i historien om «Nattverden», det berømte og forsømte øyeblikksbildet der Jesus sier: «En av dere skal forråde meg.»

Det er tankevekkende når Isaacson refererer til et notat av Leonardo om hvordan han observerer at døve kommuniserer med gester: «Man kan lære mye av de døve, som med bevegelser av hender, øyne, øyenbryn og andre kroppsdeler forsøker å gi uttrykk for sinnsstemningene sine.»

Nå kan den som leser dette google «Nattverden», eller rettere sagt det som er igjen.

Leonardo gjorde maleriet ferdig i 1498. Men allerede etter 20 år begynte malingen å flasse.

Tapte slag

Nei, ikke alt lyktes for renessansens universalgeni. Hans forslag til spir for katedralen i Milano ble vraket. En rytterstatue i kolossalformat av den sterke og stridige Sforza ble aldri realisert. Hans tegninger til en kjempearmbrøst ble først bygget i forbindelse med et TV-program i 2002, den virket ikke.

De mange ufullførte verkene forklares i boka med Leonardos ønske om perfeksjon. Og det er illustrerende at maleriet «Hieronimus med løven» ble tilføyd en detalj (muskel i halsregionen) etter 20 års anatomistudier.

Leonardo brukte to tiår og 35 000 ord i studiet av fuglenes flukt. Men klarte aldri å konstruere en maskin som kunne fly. Det skulle ta 500 år å nå dit.

Hvorfor alle disse målingene, alle disse utregningene? Leonardo, skriver Isaacson, ville finne «menneskets universelle lov», den som forente kunsten og vitenskapen

Forfatteren framhever Leonardo da Vincis’ enestående talent til å formidle – ved å forene observasjon og forestillingsevne – og siterer Leonardos egne ord: «ikke bare naturens verk, men også utallige ting som naturen aldri har skapt.» Smak på den definisjonen av kunst: Ting som naturen aldri har skapt.