Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tannløs åndemaning

Den engelske landslagstreneren i fotball finner det for godt å uttale seg om handikappedes forhold til reinkarnasjon, og offentligheten går fra konseptene. Ikke fordi mannen er en lettere forvirret hobbybuddhist, men fordi han rett og slett er politisk ukorrekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hvis du ønsker å kjenne til ditt tidligere liv, se på din situasjon slik den er nå; hvis du ønsker å kjenne til ditt framtidige liv, se på dine handlinger slik de er nå.» Disse linjene er hentet fra engelskmannen Mick Browns bok «Den åndelige turist», og noe slikt som dette var det nok at fotballtreneren tenkte, da han ga uttrykk for at handikappedes situasjon var resultat av egne handlinger i tidligere liv. Det var altså ikke selve reinkarnasjonstanken som virket støtende, siden undersøkelser viser at hver fjerde innbygger bare i Norge tror på den. Snarere var det tankegangens ytterste praktiske konsekvens som var problemet, i forhold til vår tids nærmest obligatoriske toleranse.

Det er i alle fall ikke utvalget det står på, for de mange søkende sjeler som ønsker seg noe å tro på i en avmystifisert verden. Ikke minst er tilfanget stort på den litterære fronten, der bokhandlenes viltvoksende alternativavdelinger tilbyr en ny vri på børs og katedral-problematikken. Enkelte forfattere prøver imidlertid å skape orden i kaoset.

I «Den åndelige turist» forteller forfatteren om en personlig reise i det han kaller «troens grensetrakter». Som et rasjonelt, men nysgjerrig, menneske, ønsker journalist Mick Brown å forstå mer av drivkraften bak vår tids åndelighet, samtidig som han søker etter noe annet enn bare intellektuell forståelse.

Akkurat det er han ikke alene om, i en tid da nyreligiøsitet er på vei til å bli langt mer stuereint enn f.eks. ortodoks kristendom. Og, i rettferdighetens navn, atskillig mer underholdende.

Motefenomen

Mange tror f.eks. at den gjenfødte Messias visstnok befinner seg i en forstad til London, så Mick Brown drar dit for å undersøke. Av en eller annen grunn sammen med musikeren Van Morrison, som behendig nok name-droppes allerede i tekstens første linje. På samme måte prydes bokomslaget med et sitat av selveste Sting, der popstjernen understreker bokas «perfekte balanse». Hyggelig for ham, selvfølgelig, men i bunn og grunn totalt uinteressant. Siden går i alle fall ferden til India, der Brown opplever Sai Baba i levende live, før han etter hvert gir seg buddhismen i vold.

I Dharamsala samtaler han med Dalai Lama, i tillegg til at vi får forklart hvordan tibetanernes religion og livssyn opp gjennom det 20. århundre er blitt gjort til et motefenomen i Vesten. Vi møter videre bl.a. den guddommelige Mor Meena i Tyskland, før Brown til slutt blir vitne til tvilsomme mirakler i en amerikansk småby-kirke. Alt mens historikk og anekdoter veves inn underveis.

Reiseskildring

En reiseskildring kaller også steinerskolelærer Karl Milton Hartveit sin bok «Jakten på det hellige». Uten at han dermed har sine ord i behold. Boka inneholder riktignok det han kaller «en beskrivelse av nye åndelige livssyn», men mangler likevel Browns slentrende sjarme. Til gjengjeld ønsker Hartveit, i alle fall forsøksvis, å gå dypere inn i materien. Han begrenser seg rent geografisk, og konsentrerer seg hovedsakelig om Norge. Boka er åpenbart resultat av et omfattende arbeid, og både han og Brown kan således benyttes som referanselitteratur for den faktainteresserte.

Begge vil vise oss bredden og styrken i den nye bølgen av åndelig lengsel, og begge legger seg på en relativt nøktern linje. I og for seg vel og bra, men dessverre ganske tidsriktig tannløst. Emnet tatt i betraktning burde det være mulig å servere langt saftigere lesestoff enn dette. Kanskje burde den interesserte leser heller gå til mer direkte skriftlige kilder, hva enten det dreier seg om åndemaning eller reinkarnasjon eller hva det måtte være, for å finne virkelig spenstig tankeflukt. Eller hellig galskap, for den saks skyld. Eller kanskje til den absolutte motsats, i form av virkelig stram, rasjonell kritikk.

Mye er egentlig å foretrekke, framfor unison enighet om de gode hensikter. Verst blir det forresten når forfatter Hartveit prøver å framstå som kritisk formanende, og bl.a. understreker at «Når man slutter å tenke, gir man samtidig fra seg muligheten til å kontrollere sitt eget liv og sine omgivelser, og det er en farlig tilstand». Tenk det, Hedda.