Tannløs «Cabaret»

Det holder ikke å hyre inn to teaterkjendiser som Mia Gundersen og Helge Jordal og tro at resten ordner seg selv.

BERGEN (Dagbladet): Både da «Cabaret» ble satt opp første gang i USA på 1960-tallet, og da den fikk en av sine mange revivals på 1990-tallet, blant annet i briten Sam Mendes' regi, tiltrakk musikalens motsetningsfylte tidsbilde seg iscenesetterne. Mellomkrigstidas Berlin med frihetstrang og natteliv, champagne og penger, dekadanse og dop, sex og en sorgløshet som til slutt ble så blind at mørke politiske krefter fikk nytt spillerom - dette var ikke ulikt rasehatets USA eller 1990-tallets Europa på økonomisk opptur og moralsk nedtur.

Uten tæl

Også i dag har «Cabaret» stoff i seg til å skjære skarpt. Derfor er det underlig at regissør og teatersjef Bentein Baardson har signert en oppsetning så uten tæl og trøkk, så uten krasse kanter og slemme klør på Den Nationale Scene. Vel er Baardson på vei ut av sjefsstolen, men en «Cabaret» så ufarlig, så lite fokusert og så satirisk daff?

Innpakningen er glattpolert og oser av show. Den har Baardson fått til.

Fikst anretter han scenene og veksler effektivt mellom dekadent natteliv i Kit-Kat-klubben og de to forelskede parene, Cliff og Sally, Fräulein Schneider og Herr Schultz, i Fräulein Schneiders slitte pensjonat, (scenografi: Ingeborg Kvamme). Men det virker som om Baardson har konsentrert seg mest om flyten i musikalen, og overlatt Mia Gundersen, Helge Jordal og de andre skuespillerne til seg selv. Det er i hvert fall hans ansvar når ikke de sentrale karakterene i «Cabaret», nattklubbsangerinnen Sally Bowles (Mia Gundersen) og forfatterspiren Clifford Bradshaw (Gard Skagestad), utvikler seg i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skamløs

I åpningssangen, «Willkommen, bienvenu...», har det lange vestlandsreklet Helge Jordal først problemer med å få plass i den androgyne, dekadente og demoniske lille konferansieren med glattslikket hår, grotesk hvitsminke og rød trutmunn. Men Jordal gjør konferansieren etter hvert ikke bare til sin egen, men til prototypen på det skamløse, postmoderne forkledningsmennesket - snart i nettingstrømper, snart i nazifrakk, snart i smoking, snart med klovnenese og Hitler-bart. Spillet er herlig kynisk og befriende grotesk.

Mia Gundersen gjorde noen flotte musikalroller i sin tid på Rogaland Teater. Her faller hun igjennom. Kanskje er det regissørens feil, kanskje hennes. Rollen bygges i hvert fall ikke opp over det ordinære.

Gundersen mangler smidighet på scenen og klo i rollen som nattklubbsangerinnen Sally, hun som både vil leve i sus og dus, og som samtidig prøver å slippe vekk fra tilværelsen med dop, rus og overflateliv.

Heller ikke sangene sitter, «Don't tell Mama» kunne vært framført mer poengtert, og den sviende satiriske sangen «Money, money, money» drukner i fikling og fomling med pengesedler i Helge Jordals truse.

Uspennende

Derimot både synger og spiller bifigurene bra: Ragnhild Gudbrandsen som pensjonatvertinnen Fräulein Schneider, Karl Bomann-Larsen som den jødiske frukthandleren Herr Schultz og Berte Synnøve Taraldsen som den lettlivede Fräulein Kost. Gard Skagestads forfatter Cliff blir for tam. Antydningen om hans bifile legning kunne vært droppet når temaet likevel ikke utvikles videre.

Koreografien (David Byer) er tradisjonell og uspennende. Men danserne og orkesteret på Kit-Kat-klubb holder mål i en oppsetning der de kjedelige scenene er for mange, de dystre undertonene for få og spillet står for stille.