Tannløs Kureishi

«Gabriels gave» er en banal og overflatisk roman om å finne fram til sitt eget og andres talent.

Engelske Hanif Kureishi er en av sitt lands mest kjente «innvandrerforfattere». Med «Intimitet» fra 1998 tok Kureishi en ny vei når han dissekerte det moderne parforholdet i all sin tristesse. Ei ubehagelig bok.

«Gabriels gave» er ikke slik. Den representerer en tilbakevending til dannelsestemaet og den rampete stilen fra suksessen «Bydels-Buddha» fra 1991. Men årets bok viser ingen videre utvikling i Kureishis forfatterskap, snarere tvert imot. Det litterære utbyttet er magert.

Motstandsløs

«Gabriels gave» er historien om 15-årige Gabriel, som er i ferd med å bli voksen. Hans foreldre er umodne levninger fra 60- 70-årene, og boka starter idet moren har kastet ut musikerfaren fordi han ikke nedlater seg til å ta en jobb.

Gabriel, som er en pappadalt, savner sin kreative far og ønsker en gjenforening. Han bekymrer seg over faren som er i ferd med å gå i hundene, og moren som driver med mannfolk og festing. Selv leter han etter et feste for sitt talent som tegner og filmmaker. For å gjøre historien kort: Gabriel klarer i samspill med skjebnen - i form av en gave fra farens tidligere medmusiker, rockestjernen Lester - å løse både foreldrenes og sine egne problemer.

Det er ikke noe galt med en lykkelig slutt. Problemet med boka er at fortellingen er tvers igjennom banal og motstandsløs.

Temaet kunne vært interessant, fortellingen er for så vidt morsom, men framstillingen uengasjerende og flat. Hvor har forfatteren hatt tankene sine hen? I motsetning til hva forlaget proklamerer, blir jeg jo ikke rørt. Ikke ler jeg noe særlig heller.

Filmmanus

Jeg vil gi Kureishi én innrømmelse: Boka minner litt om et filmmanus. Og Hanif Kureishi ble først kjent som manusforfatter av bl.a. «My Beautiful Launderette» og «Sammy And Rosie Get Laid», så tanken er kanskje ikke helt borti hampen.

Måten han beskriver personene på, tanker, handlinger og dialoger er et opplegg for en ganske underholdende film.

Men i en roman skal det være mer undertekst. Vi vil ikke vite for mye om personene. Vi vil ikke ha flate analyser av tid og rom.

Som i en film ønsker ikke mottakeren å få med seg instruksjonen annet enn indirekte. Nei, dette er nok en forfatter på tomgang.

Oversettelsen er derimot helt i orden.