Tannløs spenning

Slapp thriller som hører hjemme i Narvesens hylle for kiosklitteratur.

Diane Thiberge er rovdyrforsker med total aversjon mot menns berøring etter et overgrep som ungdom, og adopterer en liten gutt fra et barnehjem i Thailand. Dette er opptakten til en usedvanlig slapp triller fra Jean-Christophe Grangé, som hadde en viss suksess med boka «Purpurelvene». Her beveger han seg bokstavelig talt ut på viddene, idet gutten viser seg å være en «veiviser», en budbringer fra et stammefolk, tsjevene, som lever ute på den mongolske taigaen.

Grangé mesker seg med en historie fundert på motsetningene mellom rasjonalitet og naturvitenskap, og magi og parapsykologi, der det etter en bilulykke viser seg at noen sannsynligvis har plantet gutten hos Diane. Det hele leder mot hemmelige, sovjetiske atominstallasjoner og eksperimenter på syttitallet, og mennesker som tilraner seg overnaturlige evner. Det kunne vært spennende; det er det ikke.

Grangé bruker mange sider på å konstruere sine pappfigurer, og ved enhver anledning pøser han på mengdevis med data og informasjon. Det gjør stilen irriterende omstendelig. Han har utvilsomt brukt mye tid på research, men man mistenker ham for å være så interessert i å trykke inn alt han har gravet fram at han ble blind for svakhetene i handlingen. Intrigen viser seg å være så oppsvulmet og overkonstruert at den kollapser, og trekkes mot slutten så langt ut at det faktisk blir pinlig. Dertil kommer en språklig patos som tærer bort siste rest av tålmodighet.

Det eneste egentlige mysteriet her er hvorfor dette utgis innbundet og ikke havner rett i Narvesens hylle for kiosklitteratur.