Tannløst brødrehat

Uforløst om ødipale konflikter.

BOK: En søster (Lisa), en storebror (Aksel), en lillebror (Jon), en far som sitter i rullestol, og en mor som tok sitt eget liv for godt over et år siden, og Jons kjæreste Ina - dette er persongalleriet i «Det aller minste».

Det er en kortroman som likner et kammerspill i prosa, et familiedrama der indre spenninger truer under overflaten. Især er forholdet mellom brødrene betent.

Kain og Abel

I Frobenius' variant av det evig aktuelle Kain/Abel-motivet er det ikke rivaliseringen om farens gunst som er fortellingens motor, men forholdet til moren. Den ødipale strukturen er klar, noe farens lammelse (den symbolske kastrasjonen) bare er ett av flere tegn på.

Den ødipale trekanten gjentas på flere nivåer, også i brødrenes forhold til Lisa, og vel også til Ina, og en rekke symbolsk ladede episoder bidrar til å synliggjøre denne.

Morens selvmord er tekstens kjerneelement. Til dette er det knyttet en rekke «gåter». Hvorfor gjorde hun det? Hvordan skjedde det? På hvilken måte var de andre aktørene involvert?

Den utløsende faktoren er et fotografi av moren og Aksel. For Jon blir dette både et tegn på at han holdes utenfor, og et mysterium, et symptom på en relasjon han ikke finner noen forklaring på. At dette er nøkkelen til forståelsen av brødrenes fiendskap er det uansett rimelig å anta. Dette fiendskapet er så sterkt at det utløser drapsønsker. Samtidig ligger et ønske om forsoning under.

Både her og i tematiseringen av den ødipale trekanten er det likhetstrekk med Sandemoses romaner. Litterært sett er imidlertid avstanden temmelig stor.

Egnet for scenen?

«Det aller minste» er en stilisert framstilling av en psykologisk krigstilstand. Handlingen er lagt til et relativt gjenkjennelig bygdemiljø, der folk ser med skjeve øyne på avvikende typer som moren, men for selve grunnkonfliktene spiller miljøet en helt perifer rolle.

Skrivemåten er kort og knapp i en grad som nærmer seg det manierte - med mange scener, replikker og dialoger som får en til å tenke at en omarbeidet versjon kunne ha gjort seg bra på scenen, i en dyktig regissørs hender.

Som prosatekst virker romanen uforløst. Det høydramatiske stoffet til tross virker romanen ganske tannløs. Det har med stilen å gjøre.

Frobenius prøver å skrive seg fri, isteden skriver han seg fast. Et sted står det: «(...) han kalte meg ting som han hadde kalt meg 64375 ganger før. Jeg talte gangene han kalte meg sånne ord. Jeg skrev dem ned i en bok.» Slik virker også «Det aller minste» - nedskrevet.