Tante Signe hadde faktisk et godt liv

«Sykehusene setter store ressurser inn for å holde liv i oss, selv i svært høy alder. Gir et forlenget liv bedre livskvalitet?»

Noen og sytti år gammel bestemte min grandtante Signe at nok var nok. Hun hadde vært enke en stund, hun hadde ikke barn, og hun syntes det var trist å bo helt alene. Derfor skaffet hun seg plass på et aldershjem; dette var tidlig på syttitallet, da sånt ennå fantes. Aldershjemmet hadde mange beboere som verken var syke eller demente, men som rett og slett var gamle og ville ha noen å dele livets siste fase med. Tante Signe fikk et stort, deilig enerom med utsikt, og her bodde hun i femten år. Hun fikk stadig besøk av sine slektninger og ble ofte tatt med til søndagsmiddag eller biltur. Tante ble med tiden skrøpelig, men hun fikk lov til å bli det. Hun ble stelt og tatt vare på, og en dag sovnet hun stille inn, gammel og mett av dage.

Ingen prøvde å forlenge livet hennes med sykehusinnleggelse. Hun var langt opp i åttiårene, og det ble betraktet som en god livslengde. Tante så det også slik; hun var «reiseklar».

En idyll fra en annen tid? Ja, absolutt, men faktisk sann.

Min mor døde nylig, i sitt syvogåttiende år. Hun var blitt enke, bodde alene, var helt klar i hodet, men hadde en rekke fysiske plager med mange sykehusinnleggelser. Hun fikk noe hjemmehjelp og -sykepleie når det var helt nødvendig, men sykehjemsplass kom ikke på tale, til det var hun altfor frisk - sykehjemsplass er for de demente eller dem som er nærmest sengeliggende.

Så fikk min mor et hjerteinfarkt med øyeblikkelig innleggelse, og takket være sykehusets effektive innsats overlevde hun, men helsen var ytterligere svekket. Nå ønsket hun virkelig å komme på sykehjem, og vi søkte for henne. Avslag. Ikke pleietrengende nok. Lange ventelister med atskillig sykere eldre. Mor var redd for å bo alene, så hun fikk innvilget korttidsopphold på sykehjem (tre uker), så fikk vi se. Stor usikkerhet om hva som skulle skje etterpå. Mor nervøs og deprimert. Og hva ville skje hvis hun ble sendt hjem? Sykehuset besluttet å forsøke utblokking av tette arterier rundt hjertet, på spesialklinikk. Da sykehjemmet fikk høre om dette, ble den mulige faste plassen skutt enda lenger ut i det uvisse - hun kunne jo komme seg såpass etter et slikt inngrep at hun ble for frisk til å få plass. Det gikk fryktelig galt, mor døde av komplikasjoner etter inngrepet. Hva er budskapet her, egentlig? Sykehuset gjorde bare det de mente var best for å bedre mors livskvalitet. Dette er kostbare inngrep, men vårt helsevesen setter ikke aldersgrense for hvor lenge man satser ressurser på å holde folk i live, så lenge legevitenskapen i det hele tatt har virkemidler å sette inn. Og er vi ikke alle takknemlige for at helsevesenet holder et så høyt etisk nivå?

Men hva med en samtale med pasienten om hva hun selv mener med livskvalitet? Klarer vi å ta inn over oss at noen faktisk definerer livskvalitet, ikke som kirurgiske inngrep og livsforlengende tiltak, men rett og slett som omsorg, ro, trygghet og fravær av smerter? Og retten til å dø i fred når tiden er inne? Etter den nye pasientrettighetsloven fra 2001 har man faktisk rett til å nekte livsforlengende tiltak, men for å la være å sette i gang noe slikt, kreves det en grundig samtale på forhånd.

Men ofte uteblir denne samtalen. Gamle mennesker behandles for den lidelsen de ble innlagt for, og sendes så hjem. Med alle de andre plagene alderdommen fører med seg, intakt.

Avisene har stadig historier om gamle, skrøpelige mennesker som sendes hjem direkte fra sykehus. Til ensomme leiligheter med hjemmehjelp en gang hver fjortende dag, med besøk av hjemmesykepleier en timinutters tid morgen og kveld, og for øvrig endeløse døgn uten kontakt med andre. Gamle mennesker med sin angst og sin ensomhet. Med sin dårlige matlyst og manglende evne til å kunne stelle seg selv. Men ikke dårlige nok, uklare nok, til å komme på et sykehjem der tryggheten og omsorgen finnes.

Så blir jo dette et paradoks: Med vår høye etiske standard skal vi alle, uansett alder, få all den behandling som legevitenskapen på noen måte er i stand til å gi oss. Opphold på en intensivavdeling kan koste 25000- 30000 kroner i døgnet (Aker sykehus). Enorme ressurser kjøres altså inn i den behandlende delen av vårt helsevesen. Men konsekvensen av at så mye brukes for å holde liv i oss, er jo at flere av oss lever lenger. Og etter behandling på sykehus finnes faktisk også et liv som skal være med i vurderingen når vi snakker om bedret livskvalitet. Behandlingen har kanskje ført til at man puster bedre, har mindre smerter i brystet - men ryggen er like smertefull, synet like dårlig, knærne svikter like mye og svimmelheten er ikke blitt borte. Og ensomheten er like stor. For omsorgen finnes ikke, sykehjemsplassene er bare for de svært hjelpetrengende, hjemmehjelpstjenesten er utilstrekkelig. Burde det ikke være et samsvar mellom de økonomiske ressursene man setter inn på å forlenge folks liv - og de ressursene man bruker for at folk skal være i stand til å leve det forlengede livet på en god og verdig måte? Her skal nevnes en gruppe som ofte blir glemt når man snakker om eldreomsorg i Norge: de pårørende. En enkel konsekvensrekke: Sykehusene gjør alt de kan for å holde liv i folk. Sykehjemsplasser fins nesten ikke og hjemmesykepleien er utilstrekkelig. Noen får denne ballen i fanget: de nærmeste pårørende. For ikke å bli misforstått: Man er glad i sine gamle, man stiller opp for dem og prøver å gjøre livet så hyggelig som mulig for dem. Men det kommer en tid da alminnelig hygge og besøk ikke er nok, en tid da de gamle trenger mye mer av pleie, tid og omsorg. Til syvende og sist blir dette de pårørendes ansvar, fordi kommunene ikke har ressurser. Har noen tenkt tanken at når 90-åringen enda en gang får ny pacemaker, ikke er syk nok til å få sykehjemsplass, ikke får mer hjemmehjelp - så er den nærmeste pårørende mellom 60 og 70 og begynner selv å kjenne på alders- og slitasjeplager? Men må likevel stille opp?

I min bekjentskapskrets er mange i denne situasjonen: De har et dobbelt forhold til sine gamle. På den ene siden elsker man dem og vil ha dem så lenge som mulig. På den annen side er man så utmattet av alle forpliktelsene (de fleste er i full jobb og er også besteforeldre med store forventninger på seg til barnepass og oppfølging) at det som skulle være hyggelige besøk og en vakker avslutning på et godt samliv, blir utslitthet og desperasjon. Og aggresjon.

Jeg har noen anliggender i denne kronikken, noen meldinger jeg synes vi bør diskutere: Eldre mennesker må selv få bestemme om de ønsker å få livet sitt forlenget. Til det trengs lange, gode samtaler mellom lege, pasient og pårørende før behandling settes i gang. Det må være lov for gamle mennesker å si at «jeg er mett av dage, jeg er trett, det er nok nå». Og bli respektert for det.

Det må også være lov, etter samtale, å si at «selv om jeg er femognitti, synes jeg det er fint å leve, så sett i gang». Og få den behandlingen det er mulig og forsvarlig å gi.

Noen (ansvarlige) må vurdere sammenhengen i ressursbruk ved behandling på sykehus og ressursbruk i omsorgsapparatet som skal stille opp for den gamle etterpå. Hvem definerer livskvalitet? Skal vi fortsette å overlate til leger å definere livskvalitet som frihet fra én plage som er sykehusbehandlet, mens det som skjer med en for resten av ens forlengede liv er helsevesenet uvedkommende og inngår ikke i livskvalitetsdefinisjonen?

Pårørende må få lov til å slippe å ha hovedomsorgen for sine gamle dersom de ikke selv uttrykkelig ønsker det og har overskudd til det. Vi ønsker alle å ha en god siste tid sammen med våre gamle. Men det forutsetter et omsorgsapparat som sørger for trygghet og pleie og den daglige omsorg.

Tante Signe hadde et godt liv.