STRENGERE: Statsråd Sylvi Listhaug vil sende et signal til folk som vil prøve å få opphold i Norge på falske premisser. Men utlendingsforvaltningens vurderinger er ikke ufeilbarlige, skriver kronikkforfatteren. Foto:  Foto: Thomas Rasmus Skaug
 / Dagbladet
STRENGERE: Statsråd Sylvi Listhaug vil sende et signal til folk som vil prøve å få opphold i Norge på falske premisser. Men utlendingsforvaltningens vurderinger er ikke ufeilbarlige, skriver kronikkforfatteren. Foto:  Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Debatt: Oppholdstillatelse

Tap av statsborgerskap er en middelaldersk straff

Tap av statsborgerskap skiller seg fra andre straffeformer i dette samfunnet. Det minner om noe så brutalt som gamle dagers landsforvisning. 

Meninger
ANTIRASISTISK SENTER: Rune Berglund Steen.
ANTIRASISTISK SENTER: Rune Berglund Steen.

Vis mer

Det handler om at man mister livet slik man kjenner det. Man mister arbeidet. Man mister hjemmet. Man mister vennene. Ofte mister man familie. Man mister rettighetene man har opparbeidet gjennom skatten man rent faktisk har betalt. Man mister en viktig del av identiteten: tilhørigheten i det norske, opplevelsen av å være hjemme et sted.

Hvis man har barn, mister de barnehagen eller skolen. De mister vennene. De mister språket. Plutselig befinner de seg i et land på den andre siden av kloden hvor norsk er nokså meningsløst, og hvor de kanskje ikke snakker det gjeldende språket. De mister landet sitt. De mister tryggheten. De mister opplevelsen av hvem de er i denne verden.

Og alt dette mister man etter en saksbehandling i utlendingsforvaltningen som, for å si det varsomt, er av svært varierende kvalitet. Hvis du ønsker en domstolsbehandling, må du betale selv – og det koster. Når utlendingsforvaltningen fratar deg retten til å arbeide i samme slengen som de tar statsborgerskapet ditt, blir det enda vanskeligere.

Statsråd Sylvi Listhaug har gjort det klart at hun ønsker en økt innsats for å avdekke slike tilfeller, for å sende et signal til folk som vil prøve å få opphold i Norge på falske premisser.

Alle personer som en eller annen gang har vært utenlandske borgere, må dermed frykte for at saken deres når som helst kan bli utsatt for en ny granskning, potensielt med livsødeleggende konsekvenser både for dem, deres barn og eventuelt deres barnebarn. Hadde det enda vært slik at utlendingsforvaltningens vurderinger var ufeilbarlige. Det må imidlertid være landets dårligst bevarte hemmelighet at de i beste fall er ujevne. Værmeldingene treffer ofte like godt som – hvis ikke bedre enn – utlendingsforvaltningens vedtak.

Det er dette både ressurssterke, mektige og uforutsigbare beistet av en livsomveltende granskning som mange mennesker nå vil være redde for å få sluppet løs på seg. Uansett hvor sannferdig man har vært og hvor god dokumentasjon man mener å ha, kan man ha grunn til å være redd for at det likevel kan slå galt ut hvis man kjøres gjennom en ny forvaltningsprosess, hvor alt skal veies og måles på nytt. Det er integreringen sin, det, kjære minister.

I utgangspunktet er det ikke urimelig at personer som faktisk har løyet til norske myndigheter eksempelvis om hvor de er fra, kan miste de rettighetene uærligheten har gitt dem. Det bør imidlertid være noen klare begrensninger, av hensyn til den enkeltes grunnleggende rettssikkerhet.

For det første må ingen miste statsborgerskapet hvis dette betyr at de blir statsløse. Det har vi ikke rett til å gjøre under internasjonal lov. Norske myndigheter må forvisse seg om at vedkommende vil være i stand til å få et annet lands statsborgerskap.

For det andre må uskyldige familiemedlemmer aldri rammes. At barn og barnebarn skal få livet ødelagt for hva foreldre har eller ikke har gjort, er og forblir uakseptabelt. Arvesynden bør ikke gjelde som norsk lov.

Ett av de styggeste tilfellene var da Utøya-overlevende Mubarak Haji Ahmed mistet statsborgerskapet fordi hans far og eldre bror hadde løyet om at de var fra Somalia, mens de var fra Djibouti. Mubarak, som mistet en annen bror på Utøya, var selv et barn da familien kom til Norge. Det betydde ingenting – ut skulle han. Skammen er vår.

For det tredje: Ingen bør miste statsborgerskapet på grunn av indisier eller løselige, såkalt «kumulative» vurderinger uten håndfaste bevis. Man tar ikke livet fra noen fordi man tror at de kanskje har løyet, uansett hvor mye mer eller mindre velgrunnet synsing man klarer å pakke inn i et vedtak.

For det fjerde må det være et soleklart krav om domstolsbehandling med fri rettshjelp. De som utsettes for denne prosessen, må få full mulighet til å svare på alle eventuelle bevis, påstander og indisier i åpen rett.

For det femte bør det være en foreldelsesfrist, slik det er i strafferetten. Slike prosesser bør ikke kunne settes i gang 15 eller 20 eller 30 år etter at en person kom til landet. Konsekvensene av et tap av statsborgerskapet vil ofte være mer alvorlige og dermed mer urimelige jo lenger en person har vært her. Mulighetene for en rettssikker behandling vil også være dårligere når noe av det som skal trekkes fram igjen, er intervjuer mv. som er svært mange år gamle.

For det sjette bør det være rom for alternative straffereaksjoner, som bøter. Dette kan eksempelvis være relevant hvis vedkommende har barn, og hvor det vil være urimelig å splitte familien, eller å frata barna sin livsverden ved å sende dem ut med forelderen.

Og sist, men ikke minst: Ingen må miste arbeidstillatelsen før det finnes en rettskraftig dom. Det er grovt urimelig at mennesker skal risikere å miste hus og hjem allerede før saken er avsluttet.

Per i dag gjelder ingen av de ovenstående prinsippene. Hvis det skal endre seg, kreves handling fra Stortinget.

Normalt bestreber vi oss på et visst samsvar mellom forbrytelsen og straffen. Dette er ikke mennesker som har begått hva vi normalt oppfatter som kriminelle handlinger. De har ikke skadet andre. Selv dem som faktisk har løyet om hvem de er, har gjort det for å skaffe seg selv og sine barn et bedre liv, ofte som en vei ut av fattigdom i deler av verden som har all mulig grunn til å misunne vår velstand og vår trygghet.

Asylsystemet kan ikke godta at mennesker forteller falske historier, men systemet trenger heller ikke å straffe dem med rigid, umenneskelig hardhet.

Hvis man skal fradømme mennesker hele deres liv, krever det også et svært høyt presisjonsnivå hos beslutningstagerne. Også domstolene må derfor utvise varsomhet. Når konsekvensene av en feil beslutning er så alvorlige, bør man være svært tilbakeholdende med i det hele tatt å fatte slike beslutninger.

Hva Sylvi Listhaug åpner opp når hun nå har bedt UDI gå over stadig flere gamle saker, er skremmende for mange. Veien til helvete er noen ganger brolagt med gode intensjoner, men ikke alltid.