Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Taperen Hedda

Sterkt nedskåret, stilsikkert moderne, kjølig, Heddaversjon.Det er en «Hedda Gabler» så nedskåret at man kan spørre seg omdet ikke egentlig er et nytt stykke. Men det nye stykket ergodt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEATER: På årets Ibsenfestival tilbys hele fem versjoner av Ibsens «Hedda Gabler», teatersjef Eirik Stubøs egen versjon hadde premiere i går. Og stykket har absolutt en egen urovekkende appell i vår tid. Det er et praktfullt stykke tekst, men det er samtidig et drama som er vanskeligere enn de fleste andre å få til på en scene.

Buret Hedda Gabler fanges i, smis med vanlig Ibsensk perfeksjon, men fuglen selv, Hedda Gabler, er vanskeligere å fange. Til slutt rømmer hun også fra det lukkede bur. Selvmordet bryter spillereglene.

Drastisk beskjæring

Som regissør har Eirik Stubø gått drastisk til verks med Hedda. Teksten er skåret ned til en time og ti minutter, og beskjæringen er så drastisk at stykket endrer karakter. Tante Julle rekker aldri å fornærmes, for hun er strøket. Det samme er all tidskoloritt, og sosial konvensjoner.

Og så, mer drastisk: Borte er mye av den sosiale omgang som fanger og vemmer Hedda, det trange livet hun ikke ville finne sin plass i. Her har hun nesten for god plass rundt sin ensomhet.


Skift i stemning
 

Kari Gravklevs scenografi er en rød, naken og avrundet scene, bare møblert med små askebegre. I bakgrunnen et stående skogbilde, lysbruken gir fine skift i stemning.

Her går forflytningslinjene på langs, det er som alle egentlig passerer forbi, skikkelsene er rotløse, rastløse. Nedskjæringen av tekst er så drastisk at det er en interessant diskusjon om dette faktisk er «Hedda Gabler», eller heller et nytt. langt magrere stykke, basert på Hedda-materialet.

HEDDA: Petronella Barker. Foto: AGNETE BRUN
HEDDA: Petronella Barker. Foto: AGNETE BRUN Vis mer

Som en slik ny Gabler fungerer dette. Slik Hedda Gabler er en skikkelse for vår tid, er miljøet rundt henne her trukket i samme retning.

Borte på veien
Men noe av det fortvilte ensomme, den desperate isolasjonen i den klassiske Hedda, generaldatteren som lengter tilbake til en tid da heltene var større, og helst bar vinløv i håret, er blitt borte på veien. Tilbake står moderne mennesker, til å kjenne igjen mer i vår tid, enn i Ibsens.

Fjerne for hverandre, individualister i sine behov og ønsker, aktører i en kjølig verden der alle sørger for seg. Redigeringen og nedskjæringen til Stubø skaper en Hedda Gabler der de andre karakterene blir mye likere Hedda, der Hedda ikke nødvendigvis er den som skiller seg så kraftig ut som person. Hun er bare den av skikkelsene som blir sittende med Svarteper, hun er taperen i spillet. Og i denne verden lar det seg skjønne at ingen holder ut å være taper.

Presist spill
Petronella Barker spiller Hedda presist, og holdt, med en status hun forsvarer godt, og en fascinerende egen energi. Som kjølig spiller matches hun av Bjørn Flobergs assessor Brack, mens Erland Bakker som Tesman, Eindride Eidsvold som Løvborg og Trine Wiggen som Thea Elvsted alle er karakterer travle med sine prosjekter.

Den som virkelig skal realisere seg selv, trenger god avstand til sine medmennesker. Og selvmordet blir mer logisk, mer akseptabelt, mindre en dramatisk protest enn en fornuftig tilpasning. Det er vel selvrealiseringens logiske punktum for spillets tapere.