Taperen Jeppe

Drivende god Karl Sundby som en komisk Jeppe.

TEATER: Skien (Dagbladet): To uker før premieren på Teater Ibsens «Jeppe på Bjerget» steppet Toralv Maurstad sporty inn som instruktør for Kai Johnsen, som ble sykmeldt. Ingen enkel oppgave, det, å overta en forestilling hvor det meste er på plass etter forgjengerens hode. Heldigvis for forestillingen er Maurstad et profesjonelt teatermenneske som har klart å gi skuespillerne trygghet og dra forestillingen i mål.

Glitrende Sundby

I Ludvig Holbergs «Jeppe på Bjerget» er det over tjue roller. På Teater Ibsen blir de spilt av seks skuespillere. Uten hjelp av Yngvar Julins flotte kostymer kunne det fort blitt forvirrende når Grethe Mo fyker inn og ut av scenen som lakei, lege, ridefogdens kone, advokat og Magnus, men det blir det ikke.

Ola Otnes er lekker som forfinet baron i rosa høyhælte, og Geddy Aniksdal blåser inn og ut av scenen som en vestlandsk kuling, alltid parat til å denge Jeppe med pisken sin, mester Erik. Men det er Karl Sundby som glitrer på Festivitetens scene. Han gjør en drivende god Jeppe, alkoholisert og forkommen som han er, og samtidig fylt av en usvikelig tro på sin egen godhet.

Forrykende tempo

Forestillingen er totalt under halvannen time lang, og det gjør at det går fort unna. Jeppe drikker, slokner, våker som baron, slokner igjen, våkner som Jeppe, blir dømt til døden og våkner nok en gang i et forrykende tempo. Dermed mister Sundby noe av muligheten til også å få fram mennesket Jeppe, og tragedien i historien. Jeppe blir en komisk figur og et mobbeoffer, en taper man ler av og til dels sympatiserer med, men ikke identifiserer seg med som menneske. Og det er synd, for det Sundby får vist av sin Jeppe er strålende teater. I scenografien har Yngvar Julin valgt det stilistisk enkle, og sammen med Erik Spets Sandviks nydelige lysdesign skaper han en flott ramme rundt Sundbys Jeppe.