BURSDAG: Joachim Nielsen ville ha blitt 50 år i dag. Foto: Agnete Brun
BURSDAG: Joachim Nielsen ville ha blitt 50 år i dag. Foto: Agnete BrunVis mer

Tapernes konge

Joachim Nielsen laget soundtracket til den moderne taperen: Den utslåtte, marginaliserte mannen. Derfor er han en av vår tids største tekstforfattere, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Vi ser ham tydelig for oss i dag, den mannlige taperen. En arketype i vår samtid. Ukonkurrert på arbeidsmarked, kjønnsmarked, utdanningsmarked. Han som blir valgt bort, når andre menn lager kull nummer to. Bitter og alene, i et kommentarfelt i en nettavis nær deg. Latterliggjort for sin selvmedlidenhet - og aggresjon. «Ingen har skylda, ikke engang fylla», som Joachim Nielsen skriver. En hvit mann i et rikt samfunn har ingen grunn til å klage. Det vet alle, og det bidrar til elendigheten at han også vet det selv.

Joachim Nielsen, som ville blitt femti år i dag, skal selvsagt ikke ha ansvaret for noe av dette. Men hans hektiske, 14 år lange platekarriere er et enestående bidrag til å forstå gåten om disse. «Verdiløse menn». Fylt med kjærlighet, som i strofen: «Kan alle de som føler seg vellykka/ vær så snill og gå hjem? Dette er et privat liten treff for/ oss verdiløse menn.»

Det begynte bra. 18 år gammel startet Joachim Nielsen bandet Jokke og Valentinerne, og fire år seinere - en evighet i dagens musikkbransje - ga de ut albumet «Alt kan repareres». Bandet klatret sakte, men sikkert inn i norsk mainstream via intense konserter, knivskarpt fengende låter og allsangvennlig vorspielmusikk - med et poetisk tilsnitt, som fikk hodet til å spinne mer enn alkoholen alene kunne holdes ansvarlig for. For eksempel den truende, mørke låta «Action» fra debuten, der han synger om en som sitter på en benk utover natta mens dagen gryr: «Snart skal hele denne byen gå på jobben/ Hele byen unntatt jeg skal gå på jobben/ Jeg tenner en røyk og lytter til regnet/ Lytter til regnet/ mens jeg venter på action».

Historien videre om Joachim Nielsen er ikke helt enkel å fortelle. Myten han delvis selv bygde opp, og som omgivelsene - særlig publikum - bidro til å forsterke, om artisten som alltid måtte (burde) være full på konsert, som var full da han mottok Spellemannprisen, er vanskelig å forholde seg til. Det var en selvvalgt tilværelse, med destruktiv personlig utvikling og underholdende imagebygging i et uklart blandingsforhold.

Det kan ikke være noen tvil om det ulykkelige ved å se en mann gå til grunne av narkotikabruk og dø av en heroinoverdose som 36-åring. Det er meningsløst å romantisere noe slikt, men samtidig var det mot slutten av livet at han laget rekken av låter som treffer aller sterkest i hjertet. Noen helt forbløffende inspirerte tekster, om en uinspirerende tilværelse. Fortellinger om den voksne mannen som mister grepet på alt: familie, venner, jobb, kjæreste, helse, selvtillit - og som selvsagt sliter med bare det å være rusmisbruker. Som er et barn eller en ungdom som ikke har maktet overgangen til voksenlivet. Med «manglende boevne», som psykiatrene ville sagt.

Dette er en tilstand, enten reell eller truende rundt neste sving, som svært mange menn vil kjenne seg igjen i. Identifisere seg med. «Like a rolling stone» - du vet at livet er såpass skjørt og uforutsigbart at det ikke skal mye til før tilværelsen rakner rundt deg, og du ligger kavende på bunn. Joachim Nielsen synger hjerteskjærende presist for alle disse, med sin uforlignelig skakke poesi. «Da har du driti deg ut igjen», synger han på sin siste utgivelse, «Billig lykke» fra 1999: Når ingen vil ha deg på besøk, når familien slår hånden av deg, «Når du er den siste i din gjeng/ da har du driti deg ut igjen». Han synger om et liv der alle muligheter er utspilt, tålmodigheten slutt: «Du har tigga for mye, du har vitsa for lite/ du har fått dem til å føle seg bedre enn deg/ og da veit du at dem ganske fort går lei/ og spriten og ølla, alt slutter å komme/ og jentene ser ut som om dem skal sovne/ og hver gang du spør om noe som helst får du nei».

Er det selvbiografisk? Det spiller egentlig mindre og mindre rolle. Som kunstnerskap står det igjen selvstendig, rikholdig i skildringer, tematikk, miljø og karakterer - med en menneskelig og følelsesmessig dybde som savner sidestykke i moderne norsk pophistorie. Som i tillegg forteller om virkeligheten fra en vinkel som få andre har gjort.

Sin generasjon, vår generasjons, Prøysen? Sammenlikningen dukker ofte opp, og den har mye for seg. Dessverre også fordi nye generasjoner ikke nødvendigvis har et like nært forhold til ham. Jeg intervjuet John Olav Nilsen for noen år siden, og spurte håpefullt om han var inspirert av Jokke. Nei, han hadde hørt lite på ham, det var amerikansk hiphop som var utgangspunktet for hans karriere.

I dag skal vi minnes og hedre Jokke, men det er i grunn en deprimerende markering: Femtiårsdagen for en av våre største artister og låtskrivere, som allerede har vært død i 14 år.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook