Tapt nysgjerrighet

STOCKHOLM (Dagbladet): - På 60-tallet fikk vi en ny generasjon kritikere i Sverige som sitter fremdeles. Det merkes. Vi trenger en ny Horace Engdahl, som kan skrive om 90-tallslitteraturen.

Forfatter og kritiker i Göteborgsposten, Lars Jakobsson, synes han kan merke et generasjonsskille blant litteraturkritikerne. - Det er uheldig når kritikere lenge avfeier eller ignorerer nye tendenser og trender. En sjanger som har blitt offer for dette, er «brit-litteraturen», hvor for eksempel musikk og film siteres inn i tekster. Det er bare et par kritikere som har fanget opp og tatt denne litteraturen på alvor. Selv om ny, ung litteratur tilsynelatende kan virke overflatisk, må den ikke ignoreres.

- Har dere noen markante anmeldere i Sverige?

- Ikke mange. En kort periode hadde vi noen tydelige anmeldere, men den typen anmeldelser har forsvunnet igjen. Det er heller ikke mange som skriver spesielt personlige anmeldelser. Likevel synes jeg den svenske litteraturkritikken fungerer ganske bra. Jeg vet ikke hvordan den ellers skulle se ut, hvis ikke sånn som nå. Litteraturkritikken bør i utgangspunktet være informativ. Det er viktigere å gi informasjon om nye trender enn å gi et handlingsreferat av boka. Jeg synes det er for lite formdiskusjon, litterært verktøy og teori i anmeldelser. Akademia og kulturjournalistikken berører hverandres verden, men ikke mer enn det. Begge hadde vært tjent med å gå dypere inn i hverandres felt. En helt annen ting er at det syndes mot å la bøkene som anmeldes, beholde sin gåte. Leserne skal også etter å ha lest anmeldelsen ha en grunn til å lese boka. Det er en brist på respekt når kritikeren røper for mye.

- Diskuteres litteraturkritikken som fenomen i Sverige?

- Altfor lite. Jeg synes oftere vi ser en generasjonsdebatt

enn en generell debatt om litteraturkritikken. Det som skjer, er at man diskuterer selve debatten mer enn objektet for den. I det siste har vi hatt en antydning til debatt gående med utgangspunkt i Lars Noréns teaterstykke. Men diskusjonen om hvorfor samtidskritikk i kunstform må være så voldelig som den ofte er i dag, er dessverre ikke blitt fulgt opp. Generelt virker det som om vi i dag mangler engasjement.

- Hvor tydelig blir mangelen på engasjement i litteraturkritikken?

- Kritikken blir enten for snill eller for slem. Jeg mener at begge deler er et resultat av mangel på engasjement. Kritikere er ofte ikke engang engasjerte nok til å lese seg opp på et forfatterskap. Det å ha lest tidligere utgivelser gir klart positive utslag i en anmeldelse. Mangelen på engasjement henger nøye sammen med mangelen på nysgjerrighet. Det ser ut som mange kritikere har mistet den nødvendige nysgjerrigheten for å skrive gode anmeldelser.

- Hva kan grunnen til dette være?

- Først og fremst tror jeg det har å gjøre med at litteraturen har blitt forutsigbar. Da blir litteraturkritikken det også. Vi ser at både forfattere og kritikere har sitt verktøy, men det holder ikke. Lysten og gleden ved å skrive må holdes ved like. Lysten er der når man skriver bøker, det bør den også være når man skriver anmeldelser. Vi kommer ikke utenom at en kritikk er personlig. Den rammer nødvendigvis noen. Nettopp av den grunn er det viktig at arbeidet for en kritiker er lystbetont.