FOLKETS HYLLKEST:Kista med de jordiske levningene av president Hugo Chávez ble fulgt av en enorm folkemasse fra Militær-sjukehuset gjennom gatene i hovedstaden Caracas til Militær-akademiet, hvor han nå ligger på likstrå fram til han skal gravlegges fredag. Bildet er utdelt fra presidentpalasset Miraflores. Foto: AFP / Scanpix / PRENSA MIRAFLORES
FOLKETS HYLLKEST:Kista med de jordiske levningene av president Hugo Chávez ble fulgt av en enorm folkemasse fra Militær-sjukehuset gjennom gatene i hovedstaden Caracas til Militær-akademiet, hvor han nå ligger på likstrå fram til han skal gravlegges fredag. Bildet er utdelt fra presidentpalasset Miraflores. Foto: AFP / Scanpix / PRENSA MIRAFLORESVis mer

Tapte det siste slaget

Hugo Chávez var en politisk leder uten like i vår tid. Elsket og hatet som ytterst få, etterlater han seg et politisk tomrom som ingen kan fylle, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Venezuela står igjen foreldreløst etter presidentens død, men samfunnet er delt mellom de som forgudet partriarken og de som hatet ham. Fra han vant presidentvalget i 1998 og overtok året etter har Hugo Chávez vunnet så godt som alle slag, alle valg og folkeavstemninger, og han har snudd sine nederlag til seier. Han ledet er mislykket forsøk på statskupp i 1992, men kom ut av fengselet som nyfødt politisk leder. Han ble offer for et statskupp i 2002, men kom etter to dager ut som en styrket president. Han tapte folkeavstemninga i 2007 om å endre grunnloven for å kunne stille til nytt gjenvalg, men han fikk dette gjennom i ny folkeavstemning i 2009. Fattiggutten som ble fallskjermjeger og president tapte til slutt bare for kreften.

Chávez var ellevill. Han var en glitrende leder, en genial folketaler og demagog, en klovn, en ertekrok, en diplomatisk villstyring, uberegnelig, motsetningsfylt, i skiftende lune, stridslysten og eneveldig. Han var en latinamerikansk caudillo - en høvding - fra det nittende århundret som skulle skape «sosialismen i det tjueførste århundret» med sin «bolivarianske revolusjon». Han var en troende katolikk som refset biskopene for å ha glemt de fattige. Han var glødende nasjonalist, internasjonalist, sosialist  og anti-imperialist, familiemann og skjørtejeger.

I FN omtalte han USAs president, George W. Bush, som fanden, og sa det luktet svovel etter ham. På et toppmøte for Latin-Amerika og Iberia spurte den spanske kongen, Juan Carlos, like godt Chávez: «Hvorfor tier du ikke stille?» I sitt program i radio og fjernsyn «Aló Presidente» - «Hallo president» - kunne alle ringe ham, og Chávez gjorde regjeringsvedtak og løste familievansker der og da om hverandre. En dag, mens ekteskapet med Marísabel Rodríguez, skrantet kunngjorde han over eteren: «Marísabel, gjør deg klar, for i kveld skal du få ditt!» I programmet lovte han å slå en béisbol - nasjonalidretten - så hardt at ballen ville lande foran Bush i Det Hvite Hus (og kanskje knuse noen vindusruter). Under et møte presset han seg bakfra tett inntil kroppen på en kvinnelig utenriksminister, holdt henne foran øynene og spurte: «Kjenner du hvem det er?»

Venezuela blir aldri det samme etter 14 år med Chávez. Chávez vakte opp millioner av utstøtte fattige til et liv som medborgere med rettigheter i samfunnet. Og han vekket opp den gamle eliten og overklassen til å motvillig få øye på mennesker med stemmerett i fattigstrøkene og ikke bare underdanige tjenere.

Andelen fattige i Venezuela var 49,4 prosent i 1999 og 27,8 prosent i 2010, ifølge Økonomisk Kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL). For hans urokkelige motstandere var det å gi utdanning, helse, mat og boliger til de fattige det samme som å kjøpe stemmer. Men er sosial utjamning i et land virkelig stemmekjøp?

Chávez kunne gjennomføre sine sosiale tiltak takket være en historisk høy oljepris. Reformene ble ofte vedtatt og gjennomført ganske planløst og etter innfallsmetoden. Offentlig sektor har vokst kraftig gjennom nasjonaliseringer, mens små og mellomstore bedrifter på private hender forfaller og skaper varemangel. Prisene stiger kraftig, og mens presidenten lå på dødsleiet måtte valutaen devalueres med 32 prosent. Chávez  har heller ikke gjort noe med den inngrodde og økende volden som avsluttet livet til 21 000 mennesker i 2012.

Gullhøna på oljefeltene satte også Chávez i stand til et diplomatisk eventyr, et forsøk på å lede Latin-Amerika mot USA. Han fikk venner i Bolivia og Ecuador, men møtte for stor motstand i land som Brasil og Chile. Sine beste venner fikk han på Cuba i brødrene Fidel og Raúl Castro, hvor angsten for et Venezuela uten Chávez med god grunn har vært synlig lenge.

Nå må venezuelanerne igjen velge president, mellom en svak etterfølger og en svak opposisjon. Visepresident Nicolás Maduro kan vinne på ei bølge av medfølelse for Chávez, men ikke erstatte ham. Henrique Capriles, som tapte mot Chávez i oktober, kan kanskje by en viss motstand, men neppe så raskt.

Begge siders svakhet henger sammen med lederstilen til Chávez. Han tok nesten alle avgjørelser egenhendig og ofte på sparket. Han bygde ikke opp institusjoner som kunne videreføre politikken, eller etterfølgere. Opposisjonen var inntil nylig i full villrede, splittet og ganske udugelig. Chávez var nemlig både regjering og opposisjon samtidig, han var presidenten som hvileløst kjempet mot det bestående.

Så eneveldige regimer som dette, pleier ikke å overleve sin ikoniske leder lenger enn på kort sikt. I dette ligger det store nederlaget for Hugo Chávez, som ikke innså dødens politiske rolle. Politikken er lang, men livet er kort.