Tapte illusjoner

Pressen er «århundrets svøpe», som ifølge Balzac virker like gjennomkorrumperende på den menneskelige ånd som penger. For det ringer vel noen bjeller når Balzac skildrer den griske forleggeren, som riktignok verken har doktorgrad eller skreddersydd italiensk dress, men som heller ikke er redd for å innrømme at han helst unngår pengesluk som poesi og nye romaner. Og snarere satser på «nyttige håndbøker», som «Botanikk for unge piker» og «Frankrikes historie for barn».

Jeg skal imidlertid ikke underslå at de som virkelig får unngjelde i «Tapte illusjoner» er journalistene og kritikerstanden, som ifølge Balzac (1799- 1850) er gjennomsyret av hevngjerrighet, misunnelse, intrigespill og ondsinn. For kritikken er den letteste vei å gå for en åndfull sjel med en vittig penn, men også en som fører like inn i avgrunnen for «hans hjerne (vil) tørke inn, hans sjel forderves, (og) når han, som tusen andre før ham, har ødslet sine gaver til beste for aksjonærene, vil disse gifthandlerne la ham dø av sult hvis han tørster og av tørst hvis han sulter». Journalistikken er, ifølge Balzac, en svær katapult som spennes av smålig hat, og der bare den vittige artikkelsnekker overlever.

Det gode selskap

Hovedpersonen her, den vakre og begavede «store mann fra provinsen», dikteren Lucien, er mer enn artikkelsnekker, men han har en svak karakter. Han havner i Paris som elsker til en adelskvinne, som forkaster ham, forsøker seg som dikter, men forstår snart at en lærer mer på en time i journalistikken enn på å sitte på et loftskammers med en brødskalk og svette over bøker i ti år. Han lærer at aviser er folket i folioformat, og at avisers største fare er «ensomme ånder som tror de kan trekke publikum opp til seg». Han lærer at alle romaner alltid har en rette og en vrange, og at en kritiker helt vilkårlig kan velge ut ifra alle andre krav enn kvalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han er vitne til hvordan diktere nærmest prostituerer seg overfor kritikere, som på sin side ikke benekter når én av dem takknemlig kommer bort og gir en velvillig kritiker halve æren for romanen hans. Og etter en teaterkritikk snus da også Luciens fattigslige liv på hodet. Han tas inn i det gode selskap, dvs. det parisiske aristokratiet, der halvparten har kjøpt sine grevetitler på billigsalg etter Bonapartes fall, og resten er nesten like degenererte, intrigante og misunnelige som pressen. Men den samme misunnelse og hevngjerrighet gjør at Lucien etter et år er like fattig som da han kom til Paris.

Provinsfiffen

Men kommunale kultursjefer må ikke tro at Balzacs nådeløshet overfor storbykulturlivet settes opp mot en ekthet i provinsen. Tvert om, de mest ondsinnede portrettene her tegnes av landsbyaristokratene og deres kultursysler, der mangel på ytre motstand gjør at smaken degenereres og «en slutter å sjenere seg overfor hverandre og blir da styggere, i det indre såvel som det ytre».

Scenene der Luciens kunstelskende Louise samler fiffen i provinsen er kostelige, som når den halvsovende Stanislas gjengir en åndfullhet han har lest et sted før han «mønstrer seg selv fra topp til tå med et kjærlig blikk».

Jeg kunne som den ondsinnede kritiker Balzac mener jeg er, sitere slike og liknende godbiter i det uendelige. Men Balzac hadde også et blikk (riktignok ikke så overbevisende skildret) for «det gode menneske». Bl.a. oppfinneren David som ruineres av grådige kolleger, ambisiøse sakførere og en far som er den inkarnerte gjerrighet. For ingen skal beskylde Balzac for å skape nyanserte mennesker. Snarere skaper han typer, gjerne skildret gjennom deres fysiognomi; som når bokhandleren med «et revefult lite ansikt, blekt som dårlig kokt eggehvite, liksom gjennomhullet av to lyseblå, men nifst ondskapsfulle øyne» settes opp mot den store kunstner, med sin høye panne, klare blikk og ukorrumperte fattigdom, som ikke er misunnelig fordi der er ikke åndsmennesker.

Gjeldsslave

Hvor Balzac selv befant seg i dette landskapet er vanskelig å si. Selv var han en jåle hvis oppløste pudderdekte ansikt og uheldige figur vekket latter over hele det aristokratiske Paris. Og som alle «grevene» han selv gjør narr av, kjempet også Balzac hele livet for sitt mellomnavn «de» som han fikk like før han døde. Sine penger brukte han på en adelskvinne som ikke elsket ham, men som gjorde ham til gjeldsslave. Han skrev bokstavelig talt for livet, og hans 94 volum store «La Comédie humaine» ble nettopp satt sammen av føljetonger han skrev for avisene mens innkreverne hamret på døra.

Som epos er da også romanene nokså umulige, og en forlagskonsulent ville klødd i fingrene etter å stryke. Her er et utall skildringer av typer som ikke alltid har med handlingen å gjøre, her er lange monologer, her er kapitler som likner tekniske avhandlinger, eller også sider dekket med regnskap. For gjennom sin menneskelige komedie satte han seg fore å skildre «alt», enhver side av menneskelivet, enhver «type» eller ethvert yrke som viste pengemaktens korrumpsjon av mennesket og samfunnslivet, noe som også gjorde ham til en populær forfatter blant radikalerne i 70-årene.

«Tapte illusjoner» er, ved siden av «Far Goriot», Balzacs mest leste verk, og den anbefales da også på det sterkeste av en masochistisk litteraturanmelder.