Tapte illusjoner

Lettlest og spennende om de dramatiske månedene i BA-HR fra oktober 2002 til februar 2003.

BOK: Det er ikke bare når knopper brister at det gjør vondt. Når illusjoner brister ledsages det av en smerte helt uten sødme. Hva kommer i stedet for illusjonen? Ofte hevngjerrighet. Det er forståelig, og det fins en rem av det også i Kari Breirens bok. Kapitlet om Kjell Inge Røkke burde forlaget ha fått henne til å ta bort. Det er dårlig forlagsarbeid at det står der fordi det gjør det lettere for hennes fiender å svekke hennes budskap. Det er også en del andre eksempler på selvrettferdiggjøring som virker mot sin hensikt. Dette sies ikke for å kritisere forfatteren, men for å beklage at hennes gode og skarpe angrep på utvekster i det norske samfunnet ikke rammer så hard som det hadde kunnet gjøre. Kapitlet om Røkke burde vært tatt bort, men til gjengjeld er det merkverdig at ikke statens kjøp av 30 prosent av aksjene i Aker Holding (som frigjorde 6, 4 milliarder kroner), er tatt med. Her er lå det en storyline i boka som beklageligvis ikke er utnyttet, og som hadde styrket den. Det er viktig å huske når man leser i denne boka at den også er et partsinnlegg. Det ikke er alltid den som står alene som har rett, det er ikke alltid er de mektige som tar feil. Det er ikke alltid det er den det er lettest å identifisere seg med som har rett. Makten kan også ha rett. Enslige idealister tar ofte feil. Men BA-HR ga på tross av all sin juridiske ekspertise opp å bevise at de ikke hadde gjort noe galt, ved å akseptere en bot på 50 000 kroner, en talende handling. Det er grunn til å undre seg litt over at det kom som en så stor overraskelse på Kari Breirem at forholdet mellom rett og makt, rett og rikdom er problematisk. Som jusstudent, som jurist, som et vanlig dannet menneske, er ikke dette akkurat siste nytt. Det virker som det først er når disse abstrakte størrelsene barker sammen i en konflikt hun blir dratt inn igjennom sin arbeidsgivers straffbare virksomhet, at hun blir idealist på rettens vegne. Da Kari Breirem noen uker etter at hun hadde lagt til side en merkelig faktura, bestemte seg for å melde fra til styrelederen, trodde hun at hun skulle få ros og at alle hennes vanskeligheter skulle forsvinne. Hun fikk sparken og svertingen fortsatte. Dette er sterk lesning.

Innsigelser

Kari Breirem har kloke innsigelser til pressegranskningen, Brurås-utvalget, offentliggjort 12. mai 2003. Hun gjennomgår et par masteroppgaver som hun liker bedre, fordi studentene også tok kontakt med henne som jo også ble hengt ut i pressen. Advokatforeningens behandling av saken i ettertid er forfatteren også lite imponert over, også her er argumentene hennes gode. Forretningsadvokatenes gylne tider setter forfatteren i sammenheng med statlig omstilling og privatiseringen av NSB, Postverket, Televerket og Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Hun peker også på at forretningsadvokatene og private konsulentselskaper som ECON og FAFO er blitt storleverandører til staten. Tidligere ble slikt arbeid gjort i departementene, når er det privatisert. Hva betyr dette for samfunnsutviklingen, spør Breirem. Dette er betimelige spørsmål, kunne hun ikke skrive ei bok om dette? Når hun skriver om en slags føydalisme i advokatfirmaene, og at hun vil erstatte Marx’ klassebegrep, som det ikke er så mye av i boka, med Thorstein Veblen, er det vanskeligere å slutte seg til hennes resonnementer. Hvem er den største skurken i boka? Er det Kjell Inge Røkke, er det politikeren og næringslivstopper som oppførte seg som (godt) betalte gråtekoner? Det er advokatstanden selvfølgelig, men hvem er den største skurken der? Er det Bjørn Gunnar Reed i BA-HR som mobbet Kari Breirem? Er det Øyvind Eriksen, nå styreleder i BA-HR som kom til Kari Breirem og sa: «Hei du, ta denne fakturaen og utbetal den til Tore Tønne.» Så legger han til: «Det er egentlig Aker RGI som skylder Tønne penger, men den skal utbetales av oss fordi Tønnes inhabilitet må skjules. Dette har Andres Eckhoff (partner i BA-HR) funnet på. Tønnes rolle i overtakelsen av Kværner skal skjules.» Slik skulle det virke som om Tønne hadde jobbet for BA-HR, som på sin side dekker utbetalingen ved å blåse opp en faktura til Aker RGI.

Ole Lund

Den modige kvinnen nektet å være med på dette som hun oppfattet som kriminelt og lot fakturaen ligge. Hun utsettes for en mobbekampanje, får ikke en eneste støtte. Jo, faktisk var det én, Ole Lund (partner i BA-HR). I 2001 måtte han gå fra Statoil-styret, en pensjonsavtale han på styrets vegne inngikk med Olav Fjell skulle koste staten millioner. Han var selv i 2002/2003 kanskje litt svidd og kunne ta menneskelige hensyn? Monn det! Litt lenger ute i boka før et viktig møte om sin situasjon i BA-HR treffer Kari Breirem Ole Lund på gata, han foreslår at de skal spise lunsj. De går på Hotel Continental og Ole Lund er imøtekommende, hun klager på Bjørn Gunnar Reed, og Lund fyrer opp med at ja, han siklet blant annet etter Lunds klienter. Breirem syntes Lund virket deltakende og oppriktig, det var en trøst at han stilte opp. Det er så lett å forestille seg Ole Lund skru på sjarmen i en sånn situasjon. Og det er hans nese for å oppnå fortrolighet når folk havner i slike situasjoner som har gjort han så mektig. Men som også har gjort at han har blitt møtt med alvorlig kritikk gang etter gang etter gang etter gang.

Smisket

Da BA-HR holdt pressekonferanse og presentere sin hvitbok om saken, ble den selvsagt ledet av Ole Lund. Det er Ole Lund som er den største skurken i denne boka, men det virker ikke som Kari Breirem helt har forstått det. Hun skriver at han hadde gitt uttrykk for sympati med hennes situasjon, men det kan hun være sikker på at han ikke gjorde, det er lett å forestille seg hvordan han som en av de sleskeste Dickens-figurene smisket seg innpå henne, for å spille litt på begge sider før det var helt sikkert hvem som vant. Ole Lund er derfor undertegnedes favoritt til bokas største skurk selv om han er en bifigur. Trygve Hegnar er også en outsider med sin leder om «Fjolly» og » «Breiflabb», Joly og Breirem. Det er ikke alltid en fordel å være sin egen redaktør.