I VILLNISET av konspirasjonsteorier om 11. september har jeg ennå til gode å høre noen hevde at Osama bin Laden var agent for Kina. Men objektivt sett, kamerater - som kommunistene pleide å si - kan det argumenteres for at USAs ti år lange oppgjør med islamistenes angrep først og fremst har styrket Kinas stilling.

Sagt på en annen måte: Når kommentatorer i 2031 skal minnes 11. september, vil de da kunne se tilbake på tretti års krig mot islamistisk terror - tilsvarende den kalde krigen - og si at den, mer enn noe annet, har formet deres verden? Det tror jeg ikke. Mest sannsynlig vil de mene at perioden ble formet av et historisk maktskifte, fra vest til øst, der Kina fikk langt mer makt og USA mindre, der India ble styrket og EU svekket.

Som Stanford-historikeren Ian Morris påpeker i sin øyeåpner av ei bok, «Why the West rules - for Now», vil dette maktskiftet ses i lys av to overordnede faktorer. På plussiden et teknologisk framskritt i hittil ukjent størrelsesorden, på minussiden en ditto lang rekke globale utfordringer.

Selvsagt er dette i høyden en historisk kvalifisert gjetning. Men hvis utviklingen så mye som går i den retning (eller i en annen retning som ikke har med islam å gjøre), vil USAs utenrikspolitikk i tiåret etter 11. september bli stående som et sidespor - riktignok et helt avgjørende et - ikke som et hovedspor. Og hvis den arabiske våren lever opp til sine løfter om modernisering, vil terrorangrepene mot New York, Madrid og London i enda større grad framstå som en avslutning, ikke som en begynnelse. Nå kan jo den arabiske våren visne hen i islamistisk vinter og utløse trusler på rekke og rad mot Europa. Men selv ikke da vil tiåra som kommer nødvendigvis preges av kampen mot illiberal og voldelig islamisme. Slike krefter vil fortsatt utgjøre en betydelig trussel, men neppe den største - særlig ikke for USA.