Styrket Kina: USAs president ser på Kinas president Hu Jintao under et møte i januar. «Objektivt sett kan det argumenteres for at USAs ti år lange oppgjør med islamistenes angrep først og fremst har styrket Kinas stilling», skriver kronikkforfatteren. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix
Styrket Kina: USAs president ser på Kinas president Hu Jintao under et møte i januar. «Objektivt sett kan det argumenteres for at USAs ti år lange oppgjør med islamistenes angrep først og fremst har styrket Kinas stilling», skriver kronikkforfatteren. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/ScanpixVis mer

Tapte muligheter

Vil vi snakke om krigen mot terror også i 2031, tretti år etter? Eller om Kina/USA-konflikten og globalt sammenbrudd?

I VILLNISET av konspirasjonsteorier om 11. september har jeg ennå til gode å høre noen hevde at Osama bin Laden var agent for Kina. Men objektivt sett, kamerater - som kommunistene pleide å si - kan det argumenteres for at USAs ti år lange oppgjør med islamistenes angrep først og fremst har styrket Kinas stilling.

Sagt på en annen måte: Når kommentatorer i 2031 skal minnes 11. september, vil de da kunne se tilbake på tretti års krig mot islamistisk terror - tilsvarende den kalde krigen - og si at den, mer enn noe annet, har formet deres verden? Det tror jeg ikke. Mest sannsynlig vil de mene at perioden ble formet av et historisk maktskifte, fra vest til øst, der Kina fikk langt mer makt og USA mindre, der India ble styrket og EU svekket.

Som Stanford-historikeren Ian Morris påpeker i sin øyeåpner av ei bok, «Why the West rules - for Now», vil dette maktskiftet ses i lys av to overordnede faktorer. På plussiden et teknologisk framskritt i hittil ukjent størrelsesorden, på minussiden en ditto lang rekke globale utfordringer.

Selvsagt er dette i høyden en historisk kvalifisert gjetning. Men hvis utviklingen så mye som går i den retning (eller i en annen retning som ikke har med islam å gjøre), vil USAs utenrikspolitikk i tiåret etter 11. september bli stående som et sidespor - riktignok et helt avgjørende et - ikke som et hovedspor. Og hvis den arabiske våren lever opp til sine løfter om modernisering, vil terrorangrepene mot New York, Madrid og London i enda større grad framstå som en avslutning, ikke som en begynnelse. Nå kan jo den arabiske våren visne hen i islamistisk vinter og utløse trusler på rekke og rad mot Europa. Men selv ikke da vil tiåra som kommer nødvendigvis preges av kampen mot illiberal og voldelig islamisme. Slike krefter vil fortsatt utgjøre en betydelig trussel, men neppe den største - særlig ikke for USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La meg illustrere påstanden med et tankeeksperiment. I den grad Bush-regjeringen så på verden med et bestemt blikk sommeren 2001, var den opptatt av Kina som USAs nye strategiske hovedmotstander. Hva om angrepene 11. september ikke hadde funnet sted, og USA fortsatt var konsentrert om konkurransen med Kina? Hva om USA innså at den kalde krigens utfall og globaliseringen av kapitalismen som fulgte av den, hadde utløst sterke økonomiske krefter i Østen som på sikt ville bli Vestens største utfordring? Hva om myndighetene da slo fast at svaret på utfordringen ikke var økt militær slagkraft, men flere og smartere investeringer, i utdanning, innovasjon, energi og miljø - altså full bruk av «myk makt»? Hva om de skjønte at Asias gjenkomst tvang dem til å vekte forbruk, investering og sparing mot hverandre på en annen måte? Og hva om USAs politiske ledelse og institusjoner var i stand til å handle på bakgrunn av sin nyvunne faktabaserte kunnskap?

Selv da ville Kina og India vært på offensiven. Selv da ville makten skifte hender, fra øst til vest. Selv da ville vi trues av global oppvarming, vannmangel, pandemi og apokalypsens øvrige ryttere. Men hvor mye bedre ville det ikke ha stått til med Vesten, og særlig med USA?

Vel, nok tankeeksperimenter. Angrepene fant sted. Og USA var nødt til å besvare dem. Dets regjering, som til da hadde vært på utkikk etter et politisk orienteringspunkt, fant det til de grader. Nå, ti år seinere, er trusselen fra al-Qaida betydelig redusert. Ikke eliminert, for terror fungerer ikke sånn, men redusert. Det er jo et framskritt - men til hvilken pris?

Først av alt har USA utkjempet to store kriger. I Afghanistan, ut fra nødvendighet, og i Irak, ut fra eget ønske. Afghanistan-krigen kunne vært avsluttet før, med færre tap og heldigere utfall, om ikke Bush-regjeringen hadde kastet seg over Irak. USA har skadet sitt rykte og sin myke makt gjennom grusomheter som dem i Abu Ghraib. Samtidig er atommakten Pakistan en langt større trussel nå enn for ti år siden, dels som følge av det siste tiårets hendelser. I den muslimske verden for øvrig, herunder Europas muslimske miljøer, er tendensen delt. Vi ser klare tegn til frigjørende modernisering, både i arabiske land og i Europa, men også økende oppslutning om radikal islamisme, som i Pakistan og Jemen.

I reine tall har forskere ved Brown Universitys store «Costs of War»-program slått fast at flere enn 2,2 millioner amerikanere er blitt sendt i krigen de siste ti årene, hvorav nesten halvparten nå er å regne som krigsveteraner. Forskerne anslår at krigen mot terror i Afghanistan, Irak, Pakistan og andre steder så langt har utløst en langsiktig kostnad på mellom 3,2 og fire billioner dollar. Og at prislappen i et sannsynlig scenario kan øke til hele 4,4 billioner. Summen kan sikkert bestrides, men den er utvilsomt enorm, rundt en firedel av USAs eksplosivt økende statsgjeld - som i seg selv nå er nær 100 prosent av BNP.

Enda mer omfattende er det økonomer anslår at har gått tapt i form av muligheter. Det dreier seg ikke bare om hva USA kunne ha fått igjen i humankapital, nyvinning, infrastruktur og framtidsrettede arbeidsplasser for fire billioner dollar - eller halvparten, hvis vi ser raust på det og antar at det faktisk var verdt to billioner å minske terrortrusselen mot USA ved militærmakt, etterretning og økt sikkerhet.

Nei, det er først og fremst snakk om tapt energi, fokus og tankekraft. For å forstå et land må du spørre etter dets helter. Det siste tiåret har det funnes to slags helter i USA: Forretningsmann/innovatør-helter som Steve Jobs og Bill Gates, og krigerheltene i spesialstyrkene, marinen og brannkorpset - «våre menn og kvinner i uniform».

Faktisk hørte jeg her om dagen ankerkvinnen på CNN (ikke Fox News) bruke «våre krigere» som en nøytral, journalistisk betegnelse. Og noen av historiene om individuelt heltemot fra amerikanere i uniform er virkelig utrolige, inspirerende, til å bli ydmyk av - det må sies tydelig på en dag som denne. Likevel lurer jeg på: Har disse tapre menn og kvinner egentlig en jobb å vende tilbake til? Et godt liv, et ordentlig hjem, en skole for sine barn? Meningsmålinger tyder på at mange amerikanere spør seg om det samme. De har vendt blikket hjemover.

For dem har det vært viktigere hva Obama sa i sin tale til Kongressen om jobbskaping nå på torsdag enn hva han sier under morgendagens minnemarkering for 11. september i Washingtons jordskjelvrammede National Cathedral - uansett hvor veltalende han enn makter å være. All ære til krigerne, men de heltene USA trenger nå, er de som kan skaffe oss nye jobber.

Oversatt fra engelsk av Cato Fossum