Tapte takter

STEDET ER HARSTAD . Året er 1973. Spesialforretninger hører framtida til. Jeg peker på en flunkende ny singleplate midt blant hårtenger, brødristere og radioapparater. Ekspeditrisen i bevernylonfrakk tar plata ned fra hylla og legger den på spilleren med en mine som får meg til å føle meg som en liten drittunge. Skjønner hun ikke at jeg har penger og mener alvor? Jeg drar to plastdingser som til forveksling likner dusjhoder opp av hvert sitt hull i disken og trykker dem mot ørene.

Låten starter med et brøl. Baby, baby, babeeeey!!! . Et par overstyrte gitarakkorder, en skarptrommehvirvel, og så er helvete løs: Cum on feel the noize, girls grab the boys! We'll get wild, wild, wild! We'll get wild, wild, wild! Vokalisten låter som en smergelskive, koret som et dritings apeberg. Jeg aner ikke hva de synger om, men jeg får gåsehud. Slade er det tøffeste jeg har hørt i hele mitt elleveårige liv.

Et halvt år seinere kommer en eldre kamerat på besøk og spiller «Smoke On The Water» til eget luftgitarakkompagnement. Jeg får hakeslepp. Deep Purple er det tøffeste jeg har hørt i hele mitt liv. Og så mye mer avansert enn glamrockens allsangrølp! Fra da av handlet platekjøp om å gjøre framskritt: Jeg oppdaget symforock og jazzrock. Jeg lyttet andektig til trommesoli og instrumentalsuiter med lange og mystiske titler. Jeg kunne fortsatt danse til Abba på fest, men fant det mye mer meningsfullt å skrive ned de ubegripelige tekstene på «The Lamb Lies Down On Broadway» med Genesis.

EN LITEN BLADFILLE reddet meg fra å ende opp med dyrt stereoanlegg og pinlig platesamling. Nye Takter ble lagd på en kjøkkenbenk i Oslo etter punkens gjør-det-selv-oppskrift. Skribentene fikk ikke penger, men til gjengjeld fritt spillerom til å misjonere overfor påvirkelige sjeler. Jeg skjønte jeg hadde vært på villspor: Musikk handlet ikke om flinkhet eller kompleksitet, men om feeling, originalitet, dristighet, eller aller helst det diffuse en selv må være kunstner for å kunne ordfeste.

Nye Takters husdikter het Jan Arne Handorff, og var totalt hemningsløs i sine anbefalinger av så ulike artister som Frank Zappa, Ramones, Steely Dan, Pink Floyd, Elvis Costello, Residents og Bob Dylan. Som alle store rockskribenter - forbildet Lester Bangs i særdeleshet - fikk han autoritet gjennom måten han formidlet musikkopplevelser på: Metafor-orgier paret med analytisk presisjon. Han skjønte anmelderiets grunnlover: Beskrivelse og bedømmelse er ett, subjektivitet gir objektivitet, kritikk må være retorikk som fenger og griper like sterkt som sitt emne: «'Trout Mask Replica' er en helt ny verden, en svulmende, hysterisk jungelmusikk like økologisk bevisst som en post-radioaktiv massesuggesjon dansende barføtt over glørne fra Dachaus skjærsild.»

Inspirert av slike ordgyterier meldte jeg meg i 1982 til tjeneste for Nye Takter-redaksjonen i krigen mot Puls/BEAT om den korrekte definisjonen av God Musikk. Selv ble jeg truet med juling av Tom Skjeklesæther etter å ha kalt danske Gangway for verdens beste popband. Stridens alvor påkaller latter i dag, men fikk den gang skribentene til å anstrenge seg foran høyttalerne og skrivemaskinen. Alle ville ha den beste teften og den hvasseste pennen i byen. Det nyskapningen «norsk rockjournalistikk» manglet av profesjonalitet, tok den igjen på sin arrogante vitalitet.

HVORFOR DENNE MIMRINGEN? Fordi relanseringen av BEAT, nå som sekterisk kulturtidsskrift for åttitallsrockere med høyt eller intet hårfeste, minner oss om at denne generasjonen aldri ble avløst. Dagens musikkscene har DJ-er i stedet for talsmenn og fortolkere. Det er greit for utbredelsen av selve musikken, men ikke for dens forståelse. Norsk presse anno 1999 er nesten fri for grundig og autoritativ populærmusikk-kritikk. Det finnes oppegående skribenter i denne avisa, i Dagsavisen, i Aftenpostens aftenutgave og i Natt & Dag. Men mangel på tid og spalteplass reduserer sjangeren til språkfattige referater og trendriktig synsing. Anmelderkunsten har forfalt til forbrukerveiledning på formel: 1) informasjon : «Artist X er nå ute med sitt tredje album», 2) beskrivelse : «X' særpregete stemme kler de flotte melodiene», 3) konklusjon : «X har nok en gang overbevist. Beste spor er...».

Dette er en oppskrift på kjedsomhet. Dette er å ta pop og rock på alvor som vare, og ikke som kulturytring. Slik forhindrer en også at musikkritikken selv formidler mening, verdier, visjoner. Musikk er utvilsomt den uttrykksform som betyr mest for unge nordmenns identitetsskaping (dette vet jeg litt om). Hvorfor ønsker ingen skriftmedier i dette landet å delta seriøst i denne prosessen? Det handler - for å si det akkurat så pompøst som saken fortjener - om dannelsen av de oppvoksende slekter.