Tar avstand fra seg selv

Svulstig 90-tallsballade med begrenset hitpotensial.

CD: Det er riktig tenkt å bruke førstesingelen fra Kurt Nilsens andrealbum til å ta ordentlig avstand fra den sjarmløse, traurige hastverksproduksjonen på debutplata. Ja, man kan saktens juble ordentlig for at Kurt Nilsen her får lov til å høres ut slik han kanskje har aller mest lyst til - som enda et medlem av den stadig voksende gruppa med norske popmelankolikere.

«My Street» er en luftig og nært produsert ballade, tilbakelent svulstig på en, for Kurt, kledelig måte, og representerer slik sett et fornuftig girskifte i forsøket på komme seg unna et drepende «Idol»-stempel.

Men riktig tenking er én ting, noe ganske annet er om «My Street» er En Bra Låt . Ballader som skal bli hits, må knuse hjerter og få radioapparatet til å grine, men «My Street» etterlater seg bare et mildt, resignert vemod. Selv om en framtredende kassegitar, svulstige synthtepper og flere lag med vokal - med en solid porsjon velvilje - kan minne om enkeltøyeblikk i Bruce Springsteens 90-tallskatalog, mangler «My Street» et virkelig sterkt refreng eller et bergtakende løft underveis. Det blir småpent og småkjedelig - en uheldig kombinasjon i singelformatet. Uansett et stort steg for Kurt Nilsen, men et lite, ubetydelig steg i den store sammenhengen.