Tar Cannes med lidenskap

CANNES (Dagbladet): Det har knapt gått en festivaldag i Cannes uten østlig begjær i en eller annen form på lerretet.

Da Hongkong-kineseren Wong Kar-Wai suverent viftet med sigaretten i Cannes i går, satte han punktum for en asiatisk parademarsj gjennom den 53. filmfestivalen. Wongs «In The Mood For Love» var det sjuende asiatiske bidraget i hovedkonkurransen mellom 23 filmer. I tillegg har taiwaneseren Ang Lee («Fornuft og følelser») presentert sin første kinesiskspråklige film på flere år med kampsportdramaet «Crouching Tiger, Hidden Dragon». Med en slik dominans var det all grunn for Kar-Wai til å smile. Dessuten ble han møtt med jubel for en film som fortsatt ikke var helt ferdig på lydsiden, da verket skulle bedømmes i går.

Utroskapsdrama

«In The Mood For Love» er et utroskapsdrama så forskjellig fra Liv Ullmanns «Troløs» som det vel er mulig å bli, en dempet betraktende historie om to naboer (Maggie Cheung/Tony Leung) som oppdager at deres respektive ektefeller har en affære og finner ut av hvordan det hele startet ved selv å spille seg gjennom et mulig hendelsesforløp - og så vikler seg inn i hverandre.

Vi ser aldri «bedragerne» i denne fascinerende filmen, som ikke blir dårligere av de fantastiske bildene. Wong får en telefon til å se attråverdig ut.

- Vi ville vise hvor lett det er å havne i slike situasjoner, sier han. - Dessuten gjenskape en stemning fra Hongkong i 60-åra, da det fantes naboer og naboskap, men som også var et opprivende tiår i Asia. Vi filmet i Bangkok, siden det er umulig å oppdrive et autentisk Hongkong-miljø fra den tida.

Det siste vi så av Kar-Wai på norske kinoer var «Happy Together». Han sier seg inspirert av europeere som Frangois Truffaud og Goddard, men er nå umiskjennelig preget av sin egen kultur; en vital filmskaper fra en hektisk storby med bånd til både vest og øst. Hongkong har vært et eldorado for actionfilmproduksjon av ymse kvalitet, mens regissører som Wong står for en ny bølge med internasjonal appell for filminteresserte.

Tre timers rabalder

Fra Fastlands-Kina kom i år et nesten tre timers rabalder signert Jiang Wen. «Guizi Lai Le», om kinesiske bønder i kamp mot japanske okkupanter anno 1945, vil knapt skape kø ved lukene i Vesten, men Jiang har i hvert fall ikke hatt problemer med hjemlandets sensur.

Tonen er riktig nasjonal. Dessuten kan det selvsagt være interessant å se andre kinesere enn Chen Kaige, i Cannes i fjor, eller Zhang Yimou («Ju Dou») - deltaker på årets Berlin-festival. Sistnevnte har ikke alltid hatt det lett med kontrollen på hjemmebane, enda så viktig han har vært for Kinas filmomdømme i utlandet.

Behagelig vellaget

Miljøet i Kina er i oppblomstring etter at det statlige produksjonsmonopolet sa takk for seg. Uavhengige selskaper spretter opp. Nye regissører gir seg i kast med dristigere temaer og respektløshet overfor systemet. De har et urbant publikum, så sant de får vist sine fortellinger. For sensureres skal de fortsatt.

Kinesisk filmtilsyn rammer tunglabbet og tilfeldig. Grønt lys for å lage film betyr ikke nødvendigvis at den kommer på kino.

Nesten-landsmennene på Taiwan har ikke det samme problemet. Øya er representert i konkurransen med veteranen Edward Yangs «Yi Yi», en behagelig vellaget, overlang skildring av en familie og en midtlivskrise. Som hos landsmannen Ang Lee i hans «Eat Drink Man Woman» fra 1994 befinner vi oss i definitivt kinesisk miljø med alle dets tradisjoner i brytning mot vestlig innflytelse og livsholdning.

Pasjoner og nærhet

Sør-Korea, som i likhet med Iran stiller med et bidrag i hovedkonkurransen, markedsfører sin store produksjon for første gang i Cannes-sammenheng i år. Og skal vi tro bladet Hollywood Reporters daglige party-barometer, må koreanerne skjerpe seg noe på spritserveringen. Antakelig også på lerretet. Meningene har i hvert fall vært svært delte om pasjonsdramaet «Chunhyang», om kjærligheten mellom en adelsmann og en pike av folket.

I Norge har vi sett lite koreansk film, men den er en stor industri med appell til publikum i andre asiatiske land - til dels med Hollywood-påvirkete actionfilmer og thrillere.

Den 20-årige iraneren Samira Makhmalbafs «Takhte Siah» («Tavla») er en ganske annen sak - en stillferdig bevegende film om lærere i Kurdistan på jakt etter elever. Hun beveger seg sånn sett i en stil vi hjemme har sett hos andre iranske filmskapere: dempede, nære, billedvakre skildringer av miljøer og personer.

Japansk estetikk

Japan er på alle måter større, ved siden av Kina det asiatiske filmlandet nordmenn kjenner best. Landet har da også et årelangt godt rykte skapt av bl.a. Akira Kurosawa. Derfra kommer ofte film med et helt distinkt forhold til sin egen nasjonalitet og kultur, som så ses i sterk kontrast til det høyteknologiske Japan av i dag. Ikke minst visuelt er japansk film særegen og estetisk. Stilrene, lekre bilder er konkurransebidraget «Gohattos» kanskje sterkeste fortrinn.

Men Nagisa Oshimas («Merry Christmas, Mr. Lawrence») comeback om homoseksuell rivalisering blant samuraier er også en fascinerende historie nettopp ved blandingen av skjønnhet og grusomhet.

Oshima er en veteran og har med seg et japansk ikon på rollelista: skuespilleren, regissøren og TV-underholderen Takeshi Kitano. Takeshi konkurrerte i fjor med «Kikujiros sommer», vant i Venezia for et par år siden med voldsdramaet «Hana-Bi» og er et sterkt internasjonalt navn for Japan.

Landsmannen Shinji Aoyama presenterer på sin side «Eureka», et drama om ettervirkningene av en tragedie. Tre og en halv time, intet mindre. Og i motsetning til publikum må jo juryen sitte gjennom hele.

TILBAKE TIL RØTTENE: Taiwanske Ang Lee, mannen bak suksessen "Fornuft og Følelser", sammen med Bond-piken Michelle Yeoh.