Tar debuten piano

- Ingen «debuterer» i Aulaen på den gamle måten lenger, og jeg ser ingen vits i en betegnelse som ikke stemmer. «Lanseringskonsert» passer bedre, jeg håper å knytte noen forbindelser, blant annet med agenter, sier Sveinung Bjelland foran morgendagens begivenhet. Selv har den Oslo-bosatte stavangermannen priser, festspillkonserter og turneer bak seg, og den forestående «Aula-debuten» er premien for å ha blitt kåret til «Årets Unge Solist 1999» av Rikskonsertene.

- Jeg har valgt Schuberts B-dur sonate som solostykke, men hadde lyst til å spille kammermusikk også, sier Bjelland, som skal spille Schumanns klaverkvintett i Ess-dur sammen med fiolinistene Sølve Sigerland og Øyvind Bjørå, bratsjisten Per Kristian Skalstad og cellisten Ellen M. Flesjø, alle tilhørende den norske strykereliten.

- På den måten blir det litt mer variert for publikum også, legger Bjelland til, og røper at de to verkene er blant hans desiderte favoritter.

Romantisk

- Jeg må nok innrømme en tendens til gjerne å spille musikk fra det romantisk/klassiske repertoaret, innrømmer han, såre klar over at mange mener unge pianister bør vie samtidsmusikken stor oppmerksomhet.

- Jeg synes det finnes mye god samtidsmusikk, har spilt en del av den, og kommer til å spille mer. Men jeg vil heller at den interessen skal vokse fram på naturlig vis enn å bli presset fram, jeg tror jeg spiller best når jeg spiller det jeg helst vil spille, sier han.

Etter en ungdomstid der han spilte mange instrumenter, kom Sveinung Bjelland til et punkt der han måtte velge, både instrument og yrke.

- Det ble piano, kanskje fordi jeg følte at da kunne jeg være mitt eget orkester, sier han. Yrkesvalget, derimot, tok litt mer tid.

- Men etter et år med økonomiutdannelse på Distriktshøgskolen i Stavanger, var valget lett. Så begynte jeg å studere, og samtidig å øve skikkelig. Etter hvert ble det Salzburg og Berlin, lærerikt på alle måter, og veldig, veldig tøft i en periode. Musikkmiljøet i Berlin er ganske annerledes enn her hjemme. Særlig blant lærerne var det mange motstridende kunstneriske oppfatninger og mye maktkamp, og de trakk til en viss grad studentene inn i den, forteller Bjelland.

Høye krav

- Samtidig var det mye positivt ved å studere i Berlin. Kravene var høye og du fikk hele tida målt deg mot folk på et internasjonalt nivå. Dessuten er jo Berlin en fantastisk kulturby på så mange måter. Men miljøet her hjemme virker mye, mye sunnere, sier den garvede «debutanten», som setter seg realistiske mål og ikke nødvendigvis ønsker seg en solistkarriere som medfører 360 reisedøgn i året.

- Å reise som solist kan være forferdelig ensomt. Jeg tror du skal ha musikk på hjernen for å tåle det kjøret dag etter dag, år etter år. Selv liker jeg å gjøre andre, helt dagligdagse ting innimellom og hører på all slags musikk. For eksempel etter lange dager med øving. Da er det ikke alltid at jeg setter meg ned for å høre på en klassisk CD, sier Sveinung Bjelland.

AULA-KLAR: I morgen trer pianisten Sveinung Bjelland inn mellom søylene foran Universitetets Aula i Oslo.