PARADOKS: Det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere målt i BNP siden 1950, har vi ikke blitt noe særlig lykkeligere ifølge forskerne, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Haugersveen
PARADOKS: Det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere målt i BNP siden 1950, har vi ikke blitt noe særlig lykkeligere ifølge forskerne, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas HaugersveenVis mer

Tar du en Cameron, Jens?

- Vi trenger målestokker for samfunnsutviklingen som ikke bare viser om økonomien vokser, men om våre liv blir bedre.

«Brutto nasjonalprodukt måler luftforurensning, sigarettreklame og ødeleggelsen av Redwoodskogen. Det tar ikke med våre barns helse, kvaliteten på deres utdanning eller deres glede over lek, poesiens skjønnhet eller styrken i våre ekteskap. Det måler med andre ord alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.» Dette er Robert Kennedys ord i en tale til Universitetet i Kansas i 1968. De er fortsatt aktuelle. Vi har fortsatt brutto nasjonalprodukt (BNP) som det viktigste målet for samfunnsutviklingen.

Statsministeren i Storbritannia, David Cameron, har sett at det blir for snevert. For et par år siden gjennomførte han en folkelig høring om hva som gir livskvalitet. Hele 34 000 personer deltok i debatten. Regjeringen er nå i ferd med å spørre 200 000 briter om hvordan de vurderer sin tilfredshet, lykke, engstelse og tro på at det de gjør i livet er meningsfullt. Dette vil danne grunnlag for utarbeidelse av et sett med indikatorer for å måle utviklingen i folks livskvalitet. De første resultatene er planlagt publisert i år. Flere OECD-land har publisert eller er i ferd med å publisere indikatorer for livskvalitet.

KrF har reist dette spørsmålet i Norge. Stortinget har ved flere anledninger stilt seg positiv til dette. En enstemmig finanskomité støttet oss og sa for et drøyt år siden at «det er behov for å arbeide videre med konkret utvikling av nye målestokker basert på den beste tilgjengelige forskning og erfaring, slik at resultater av dette arbeidet kan legges frem innen rimelig tid». Regjeringen har etter mitt syn ingen grunn til å vente med å følge Stortingets anmodning. Vi trenger et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et tillegg til BNP. Vi trenger en nasjonal livskvalitetsindeks for Norge, basert på en bred, årlig undersøkelse i befolkningen. Det er på tide å måle vår fremgang som samfunn ikke bare ved hvordan økonomien vokser, men ved hvordan våre liv blir bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et paradoks at selv om Norge har blitt mye rikere målt i BNP siden 1950, har vi ikke blitt noe særlig lykkeligere ifølge forskerne. Folk i rike land er gjennomsnittlig lykkeligere enn folk i fattige land, men forskning viser at inntektsøkning ut over det nivået rike land nådde på 1950- 60-tallet, ikke gir særlig mer lykke. Rike mennesker er gjennomsnittlig lykkeligere enn fattige mennesker, men så snart man har nok penger til mat, klær og hus, så begynner hver ekstra krone å bety mindre. Årsaken er kanskje at velstand er et relativt begrep. Vi sammenlikner oss med naboen.

Forskning tyder på at det som gjør oss lykkelige ikke først og fremst er penger eller ting, men snarere familie og venner og det å ha arbeid. Gleden består i å bety noe for andre - i hjemmet, på arbeidsplassen, i frivillige organisasjoner og blant venner. Forskning viser for eksempel at et aktivt frivillig organisasjonsliv der den enkelte får bidra med sine ressurser, er avgjørende både for den enkeltes livskvalitet og for samfunnets sosiale kapital. Det gir lavere kriminalitet, bedre helse og utdanning, høyere verdiskaping og mer trivsel og livskvalitet. Dersom man er ensom og røyker, er det vanskelig å si hva som vil øke forventet levealder mest - å kutte røyken eller å bli med i en klubb eller forening. Hvis man måtte velge mellom 10 prosent flere politimenn og -kvinner eller 10 prosent flere innbyggere som kjente naboenes fornavn, er det sistnevnte alternativ som er mest kriminalitetsforebyggende. Derfor har KrF foreslått at hensynet til frivillighet og sosial kapital bør vektlegges på linje med hensynet til økonomisk vekst og verdiskaping.

Vi bør fortsatt ha BNP som en sentral indikator og søke størst mulig verdiskaping for å finansiere velferd, skape arbeidsplasser og gi den enkelte mulighet til selvrealisering og økonomisk handlefrihet. Samtidig bør vi også utvikle en livskvalitetsindeks. Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av fremtidens samfunn. Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gir livskvalitet.

Livskvalitet er både et personlig og et offentlig ansvar. Stortinget kan ikke vedta at folk skal leve gode liv. Men politikerne kan gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis det er økonomisk vekst alene. Når livskvalitet er målet - og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen - kan politikken få nye perspektiver. Tar du en Cameron, Jens?

Dagfinn Høybråten. Mette Møller/Dagbladet
Dagfinn Høybråten. Mette Møller/Dagbladet Vis mer