NY KUNNSKAPSMINISTER: Jan Tore Sanner (H), kunnskaps- og integreringsminister i den nye regjeringen, får noen bøker om utdanning som han selv har vært redaktør for av avtroppende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen under nøkkeloverekkelsen onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
NY KUNNSKAPSMINISTER: Jan Tore Sanner (H), kunnskaps- og integreringsminister i den nye regjeringen, får noen bøker om utdanning som han selv har vært redaktør for av avtroppende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen under nøkkeloverekkelsen onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Utdanning

Tar du utfordringen, Sanner?

Landet har fått en ny kunnskapsminister og jeg ønsker å gi ham en utfordring jeg håper han tar på største alvor.

Meninger

I utgangspunktet er Høyres oppskrift for skolen gammeldags. Partiet har generelt en snever tilnærming til skolens oppdrag og ser seg blind på kjerneoppdraget, det vil si at barn skal lære seg å skrive, lese og regne. Når det ikke funker, foreslår de som regel mer av det samme: løsningen er mer norsk, mer matte, mer testing og strengere krav. Som nyutnevnt byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo vil jeg utfordre den nye kunnskapsministeren til nytenking om hva som skal til for at alle barn skal lære og fullføre et skoleløp. Det første vi må gjøre er å forstå hvordan hjernens læringskapasitet påvirkes av stress.

Nyere hjerneforskning viser at erfaringer bygger hjernen. En kronisk stressa hjerne klarer ikke å lære. Kronisk stress kan påføre alvorlige skader hos barn, men også alvorlige mangler i et barns skolegang. Barn som bruker all sin hjernekapasitet på bekymringer som for eksempel knytter seg til vold, seksuelle overgrep, mobbing, fattigdom eller foreldres rusing, har ikke kapasitet til å utvikle andre sider av hjernen som er viktig for å klare seg – som sosial kompetanse. De barna som sliter mest har derfor også ofte størst problemer med å få (gode) venner.

I alle klasserom sitter det barn og ungdommer med ulike erfaringer som påvirker deres læringskapasitet på grunnleggende måter. Noen av dem er stressa på grunn av skolen selv. Den nylig avgåtte kunnskapsministeren framsto som totalt uinteressert i de elevene som i dag ikke klarer å konsentrere seg fordi hjernen er overbelastet av andre alvorlige bekymringer. Det er de barna som sitter musestille på bakerste rad, eller de som ødelegger for læringsmiljøet fordi hjernen er i konstant alarmberedskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den kunnskapen vi har om omfang viser at det statistisk sett sitter barn og ungdommer i ethvert klasserom som sliter med ulike problemer som påvirker «skolehjernen»: Alvorlig sorg, traumer, mobbing, foreldres rusbruk, krangling eller psykiske lidelser, vold, seksuelle overgrep, fattigdom, trangboddhet osv. I noen skoler, for eksempel i Oslo, er mange av barna i slike situasjoner.

Det stiller skolen overfor en formidabel oppgave. Derfor håper jeg Sanner vil være interessert i å undersøke hvorfor så mange barn og ungdommer sliter på skolen. I Høyre sin verden er det ofte bare ett svar, uansett hva spørsmålet er: Mer av det samme, mer norsk, mer matte, mer regning, og «bedre lærere» er det som skal til. Selvsagt ispedd testing, leksepress og konkurranse. En slik mangel på innsikt og forståelse gjør at mange barn ikke bare går gjennom en hel skolegang uten å lykkes, men de mister også troen på seg selv. Et svært dårlig utgangspunkt for å utvikle «holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet», som er et av mange formål med skolen. I verste fall mister de også tilliten til voksne.

Dersom mattekarakterene skal bli bedre, trenger hun som er redd for å gå på skolen fordi det er utrygt der, noe annet enn han som har kjedet seg siden første klasse fordi læreren aldri har tid til å hjelpe eller gi tilstrekkelig med utfordringer. Han som bekymrer seg for om de har råd til å betale husleia neste måned, har et annet behov enn hun som aldri fikk hjelp til å lære å lese. Han som i tolv år har hatt foreldre som snakker ned skolen fordi de selv ikke fikk en god utdanning, bedrer neppe karakteren sin med samme tiltak som hun som utviklet skolevegring fordi hun aldri innfridde forskerforeldrenes forventninger. Og hun som har en psykisk syk mor som hun løper hjem for å ta vare på, trenger noe annet enn han som var utrolig ivrig helt til foreldrene skilte seg og verden falt i grus.

Alle disse barna og ungdommene skal lærerne hjelpe gjennom skolen, og det får meg til å føle dyp respekt for læreryrket.

#metoo-kampanjen har gjort at mange flere har fått øynene opp for det store omfanget av seksuell trakassering og overgrep i vårt samfunn. Omfangsundersøkelser viser at vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep er et stort folkehelseproblem og et samfunnsproblem.

Men det er også et problem som gir seg utslag i utrygge klasserom, mangel på konsentrasjonsevne og mistillit til voksne. Ulike former for overgrep gjør at barn og unge hver eneste dag går glipp av læring og dermed får redusert sitt utviklingspotensial.

Skolen fanger i liten grad opp slike problemer, og det burde bekymre kunnskapsministeren. Det bekymrer i alle fall meg, og derfor skal vi også gjøre noe med det i Oslo.

Jeg gratulerer Jan Tore Sanner med nytt departementet og utfordrer ham til å utvide perspektivene. Han bør hente kunnskap fra flere disipliner (som hjerne-, volds- og traumeforskning), løfte fram hele skolens formålsparagraf og lytte til lærerne og elevene som gir verdifulle råd om hva som gir best mulig læring. Vi trenger en oppdatert skolepolitikk som tar innover seg at elevene også er mennesker, og som setter skolene i stand til å møte dem nettopp som det. Ikke fordi «skolen skal drive med alt», men fordi det er en forutsetning for å lykkes med kjerneoppdraget: At alle barn skal lære å lese, skrive og regne, mestre skolen og finne sin plass i fellesskapet.