Terningkast fire: På tross av en antiklimatisk slutt er «Drøm søtt!» en fascinerende reise gjennom erindringens irrganger.Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Drøm søtt!»

Tar italienske menns morskomplekser til et nytt nivå

Marco Bellochios «Drøm søtt!» er et stemningsfullt portrett av savnets psykologi.

FILM: Italienske menn er kjent for å være tett knyttet til mødrene sine, og dette gjelder i høyeste grad hovedpersonen i Marco Bellocchios nye film. På ett punkt skiller imidlertid den innadvendte Massimo fra den gemene hop av ødipale italienere, for moren som har spilt en så avgjørende rolle i å forme hans liv og personlighet døde nemlig da han var ni år gammel.

Drøm søtt!

4 1 6

Drama

Regi:

Marco Bellochio

Skuespillere:

Valerio Mastandrea, Bérénice Bejo, Guido Caprino, Nicolò Cabras m.fl.

Premieredato:

23. juni 2017

Aldersgrense:

Ikke bestemt

Orginaltittel:

Fai bei sogni

«Mamma Mia!»
Se alle anmeldelser

Hjertets tyngdekraft
Utgangspunktet for «Drøm søtt!» er at Massimo i voksen alder forbereder salget av leiligheten han vokste opp i, og arbeidet med å pakke sammen familiens eiendeler utløser et skred av minner som alle kretser rundt morens nærvær eller fravær. Dette leder Massimo og publikum ut på en reise gjennom en labyrint av gåtefulle erindringer, hvor hvert minne synes like betydningsfullt som upålitelig.

Massimo spilles av tre ulike skuespillere som barn, ungdom og voksen, men verken Valeria Mastandrea, som bærer brorparten av filmen, eller hans to yngre kolleger makter å tilføre hovedpersonen stort hva gjelder personlighet eller utstråling. Dette gjør «Drøm søtt!» til en film uten kjerne – hvilket er passende med tanke på at den kretser rundt et svart hull av omsorg og betydning som morens bortgang etterlot i sønnens liv – og publikum glir inn i Massimos perspektiv, der han forsøker å organisere sin fragmentariske hukommelse til en meningsbærende fortelling.

Minnepalasset
«Drøm søtt!» utspiller seg nærmest helt og holdent i gråsonen mellom drøm og virkelighet – minner og diktning – og for å skape en motvekt til denne altomfattende uhåndgripeligheten, har Bellochio strukturert filmen rundt Massimos jakt på håndfaste svar om hvordan og hvorfor moren døde. Dette svaret er imidlertid noe de fleste automatisk vil slutte seg fram til i løpet av åpningsminuttene, og dermed blir filmen en søvngjengeraktig ferd mot et varslet antiklimaks.

Selv med denne konstruksjonsfeilen, er «Drøm søtt!» like fullt en stemningsfull reise gjennom uutgrunnelige minner, med lange og elegante ordløse sekvenser, og utleverende samtaler med hovedpersonen i den gamle franske grøsserserien «Belphegor». Med sine hyppige hopp i tid, er den også flere filmer i én – blant annet en oppvekstfortelling, en opprinnelseshistorie for seksuelle nevroser, og et dissonant vitnesbyrd fra krigen på Balkan – men det man først og fremst sitter igjen med er et underlig gjenkjennelig portrett av et menneskesinn i fri dressur.