En barnefamilie bruker nett og mobil som uunnværlige hjelpemidler i en hektisk hverdag.  En journalist pleier kilder via telefon. En pasient kommuniserer hyppig med sin lege via epost. De er vanlige nordmenn med én ting felles: Når datalagringsdirektivet trer i kraft, har de ikke lenger denne kommunikasjonen i fred. Informasjon om hvem vi kommuniserer med og hvor vi befinner oss når kommunikasjonen finner sted, skal lagres for den eventualitet at noen av oss begår alvorlig kriminalitet. Slik forskyves tyngdepunktet i rettspleien, fra et etterforskningsprinsipp mot et overvåkingsprinsipp. TIDA ETTER 22. JULI har ikke vært den beste for å argumentere for et fritt og åpent nettsamfunn der den enkelte kan ferdes uten frykt for overvåking. Massemoderens bruk av nettet, og hatpratet til hans likesinnede, har skapt et klima der de som er satt til å overvåke oss ønsker seg nye redskaper i verktøykassa, og der de som skal passe på våre borgerrettigheter i en digital verden får tyngre kår.

Det er for eksempel grunn til å frykte at fornyingsminister Rigmor Aasrud vil vingeklippe Datatilsynet. I en rapport fra Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) heter det at enkelte kilder opplever « ... at Datatilsynet for ensidig vektlegger personvernhensyn, også i saker der personvern skal avveies mot andre viktige verdier og samfunnshensyn». Bak denne formuleringen synger datalagringsdirektivet, slik Ronald Bye og Finn Sjue skrev i en kronikk i Dagbladet 19. oktober. Dagbladet har kalt det et forsøk på å kvitte seg med en brysom vaktbikkje.