Tar opp krautkampen

Mens Salvatore har vært borte, har 120 Days danset på bordet.

CD: Ny besetning, nye muligheter. Etter å ha bygget seg opp til en velfortjent Spellemannpris for «Tempo» i 2002, kjørte de seg litt fast i gamle spor på oppfølgeren «Luxus», til tross for at John McEntire (Tortoise) satt ved spakene. Og mens Oslo-gruppa, nå forsterket av to engelskmenn, har jobbet med lagoppstillingen og produsert albumet «Days Of Rage» selv, har askeladdene i 120 Days stukket av med nesten hele den norske krautrockkaka. Har postrockveteranene og Can/Neu!-entusiastene i Salvatore lenger noe å stille opp med?

Tålmodighet

Joda, Salvatore er fortsatt et stort sett medrivende instrumentalorkester der de bygger opp og ned stemninger og forløser sine eskalerende grooves i øyeblikk av eufori og rockekstase, og smetter inn et kryddermål med rytmer og lyder fra verdensmusikken innimellom. De rocker en anelse hardere enn før, og det knitrer og blipper mer enn sist.Men der 120 Days gjør dette innenfor relativt tradisjonelle rockrammer, med vokal, refreng og andre konvensjonaliteter, og derigjennom gjør seg selv tilgjengelige og lettspiselige, gjør Salvatore det vanskeligere for seg selv med sine frie strukturer og krav til tålmodighet.Slik vil en gjennomsnittlig Salvatore-plate - og der har «Days Of Rage» og «Luxus» noe til felles - både treffe blink og bomme om hverandre. Noen ganger er det orden i sysakene og bandet kommer i mål , andre ganger tapes de av syne et sted på veien ut i den instrumentale periferi.

Drygt mot slutten

I «Days Of Rage»s tilfelle kommer tåka mot slutten av albumet, hvor tre låter på rad strekker seg mot 10-minuttersgrensen uten at de i sum fortjener å ta opp nesten halve plassen på det nær timen lange albumet. Da er de to medrivende «Days Of Rage» -tittelsporene i starten og de kortfattede «Supreme Court» og «Glennbo» midt i albumet bedre eksempler på at fokus og målrettethet tross alt bør være kjerneverdier også innenfor den instrumentale langspillsrocken. Kort bør av og til være den nye lang. Av andre åpenbare kvaliteter må nevnes det gjennomgående hypnotiserende trommespillet til Karim Sayed (eks-BigBang m.fl.), som gir veteranbandet ungdommelig framdrift og bidrar til at «Days Of Rage», enkelte utskeielser til tross, aldri blir et kjedelig album.