Tar pulsen på bygdefolket

En særegen roman som makter å gjøre det uforløste til en kvalitet.

Tidligere omtaler av Tormod Hauglands forfatterskap har framhevet den knappe, barberte stilen. I høstens bok er han sin form tro. Romanen er komprimert både språklig og tematisk, men gir anslag til en større verden bakenfor teksten.

Haugland bruker et utdrag fra Eilert Sundts «Om dødeligheden i Norge» som forord. Det handler om hvordan mennesker formes av geografiske, økonomiske og religiøse forhold de er underlagt. «Hver himmelegn har sit særegne veirlag, som er mere eller mindre gunstigt for helbreden.»

Forordet farger den videre lesningen og gir nyttig informasjon til en ellers sparsommelig tekst. Med Sundt i minnet kan «Verd» leses som en skjønnlitterær demografi over bygdelivet. Romanen tar pulsen på bygdefolk og presenterer de faste typene: Den lærde presten, sladrekjerringene, bygdeoriginalen, trauste gamlinger, ungdom med lengsel etter noe annet.

Følsomhet

I sentrum for handlingen står 15-årige Mill (for Mildrid). Hun forteller sin versjon av livet i bygda. Selv står hun på terskelen til å flytte, hun må bare fullføre ungdomsskolen. Mill er ei skoleflink og omsorgsfull jente som nærmer seg voksenlivet med stormskritt, og hun opplever en viss konflikt i forhold til gårdslivet. Hun har en følsomhet hun ikke riktig får plassert. Den næres gjennom en outsider i bygda; komponisten, kunstneren og forfatteren Tor Grue. Han har omkommet kort tid før handlingen igangsettes, og den følgende begravelsen er sentral for spenningen i romanen.

Handlingen foregår over et knapt døgn. Natta tar ikke slutt, den varer og varer, hales ut. På den langsomme ferden mot dag oppstår enkelte urovekkende hendelser, som brannen i samfunnshuset, og rutinene i bygda endres.

Jevnt temperament

Språket er enkelt, handlingen ukomplisert og persontegningen likeså. Likevel er teksten ladet hele veien, en venter på klimaks. Men det kommer ikke. Haugland skildrer alle begivenheter med samme temperament. Det ene er ikke viktigere enn det andre. Den komprimerte formen, med mange handlingstråder, gir en uforløst leseropplevelse, og jakten på en kjerne i romanen kan til tider bli anstrengende.

Er det psykologiske portrettet av Mill viktigst? Eller bygdelivet i sin alminnelighet? Boka er likevel god. Stringensen og innholdet i de påbegynte enkelthistoriene skaper en særegen stemning. Dette er om ikke eksepsjonelt, så rikt nok, og gir noe å tygge på.