RETRO: Nostalgi og retromentalitet er en sentral del av Norwegian Wood-opplevelsen, som med Eric Clapton torsdag. Men det som er med på å gjøre festivalen til en av landets hyggeligste, er ikke nødvendigvis helsebringende for pop- og rockkulturen i vid forstand, skriver Dagbladets kommentator. Foto: SCANPIX
RETRO: Nostalgi og retromentalitet er en sentral del av Norwegian Wood-opplevelsen, som med Eric Clapton torsdag. Men det som er med på å gjøre festivalen til en av landets hyggeligste, er ikke nødvendigvis helsebringende for pop- og rockkulturen i vid forstand, skriver Dagbladets kommentator. Foto: SCANPIXVis mer

Tar retro overhånd i rocken?

Nostalgi er blitt industri, skriver Jan Omdahl.

Da er det på med gummistøvlene igjen. Ringo Starr og De Lillos i Frognerbadet, kan det bli koseligere?

NOEN AV OSS har campert i gjørma siden torsdag, med Claptons gubbete gla'blues i nystrøken designerdenim (hørte jeg «Shake Y'Armani Maker»?), Nick Lowes sofistikerte, sjelfulle pubpop og Patti Smiths tidløse rock'n'roll-poesi. Søndag er metallfolkets, før gamlisene sjekker inn igjen på Hotel California mandag kveld.

Hadde det ikke vært for Mastodon og Enslaved, ville gjennomsnittsalderen blant de store navnene på scenen denne helga trolig vært nærmere 70 enn 60.

DET ER på en måte slik det skal være på 20-årsjubilanten Norwegian Wood (nå også mellom to permer i jubileumsbok signert kollega Tom Stalsberg, unnskyld reklamen). Festivalen i Frognerbadet har sin klart definerte rolle i byens festivalmarked, med den skamløse nostalgien som en helt essensiell komponent i kjerneproduktet.

Det betyr ikke at det er noe galt med Norwegain Wood. Tvert imot. Festivalen gir oss store musikkopplevelser hvert eneste år.

TIMOTHY'S MONSTER: Motorpsycho spilte sitt klassiske album live på Øya i fjor. Foto: Eirik Helland Urke
TIMOTHY'S MONSTER: Motorpsycho spilte sitt klassiske album live på Øya i fjor. Foto: Eirik Helland Urke Vis mer

Men det som gjør Norwegian Wood til en av landets hyggeligste festivaler, er ikke nødvendigvis helsebringende for pop- og rockkulturen i videre forstand. Retro er over alt.

MAN SER DET i flommen av nyutgivelser og samlebokser på 180 grams vinyl, i rockmuseene som spretter opp som paddehatter, i vår eksplosivt voksende, kollektivt nostalgiske hukommelse på YouTube, i de mange coverbandene, i museene som stiller ut rockfotografi og kuraterer popkultur på de mest utspekulerte måter, i de mange krampaktige bandgjenforeningene, og i strømmen av artister og grupper som reiser verden rundt og spiller gamle album live:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Systematisert retrospeksjon tar svære jafs av popkulturen og -markedet, kanskje på bekostning av mer grenseoverskridende kreativ nyskaping.

For artister og plateselskap er det en slags økonomisk fornuft i det. Skal publikum lokkes til å dra kortet så det monner i post-cd-alderen, må man hele tida løfte seg til nye høyder av entreprenørskap og iscenesettelse.

Når salget av backkatalogen er tynt til det maksimale - det finnes tross alt en grense for hvor mange formater man trenger et album i - melker artistene den i stedet ved å reiser rundt og spille de klassiske platene i sin helhet.

THE WALL Roger Waters reiser verden rundt med storproduksjonen basert på dobbletalbumet og filmen «The Wall». Foto: SCANPIX
THE WALL Roger Waters reiser verden rundt med storproduksjonen basert på dobbletalbumet og filmen «The Wall». Foto: SCANPIX Vis mer

ROGER WATERS gjorde det i Oslo med «The Wall» nylig, for tida gjør han visstnok 50 strake jobber i Asia.  Brian Wilson har vært på veien med «Smile!» Arthur Lee med «Forever Changes», Sonic Youth har spilt «Daydram Nation», Springsteen sin «Darkness On The Edge Of Town». Knapt et øye var tørt da Motorpsycho i fjor spilte «Timothy's Monster» på Øya, før a-ha dro gjennom «Hunting High And Low», med hele «Scoundrel Days» som ekstranummer, i Oslo Konserthus. Lista over liknende foretak er uendelig lang. Det er blitt en hel industri.

I september inntar de eksentriske jazzpopgeniene Donald Fagen og Walter Becker i Steely Dan legendariske Beacon Theatre i New York, med en serie på syv unike konserter organisert rundt ulike temaer. Første kveld er Dawn of Dan, dedikert til gruppas formative år, deretter bys det på egne kvelder med gjennomspilling av albumene «The Royal Scam», «Aja» og «Gaucho», samt en kveld med uutgitte låter, b-sider og rariteter. Noen av oss vurderer å booke oss inn for hele herligheten, med alt det innebærer av kostnader og visshet om at man tar del i et ganske sleipt opplegg.

Det stopper ikke der.

I sommer turnerer Peter Frampton USA med - gjett hva? Jo, hans bestselgende doble livealbum fra 1976, «Frampton Comes Alive!», som gjenskapes på scenen, tone for tone. Retromani med trippelbunn. Cheap Trick gjorde forsåvidt det samme allerede i 1998, da de framførte hele «Live at Budokan», komplett med nøyaktig gjenskaping av vokalist Robin Zanders småprat på scenen.

Pop Will Eat Itself? Nettopp. Gjengen fra Stourbridge, sist sett på listene i 1993, kom med ny plate i 2010. De er nok på veien i sommer, de også.

STEELY DAN: Walter Becker og Donald Fagen spiller flere av sine album live i New York i høst. Her fra Moldejazz i 2007. Foto: SCANPIX
STEELY DAN: Walter Becker og Donald Fagen spiller flere av sine album live i New York i høst. Her fra Moldejazz i 2007. Foto: SCANPIX Vis mer