Tar Stoltenberg klima-ansvar?

Statsminister Stoltenberg har hittil ført en effektiv miljøstrategi: I den rødgrønne regjeringen er miljøvern ikke Arbeiderpartiets ansvar, men SVs problem.

MILJØVERN HANDLER om vilje til politisk lederskap. Miljøtiltak utfordrer gamle politiske og økonomiske vaner, og det finnes alltid mange med innflytelse som bekjemper nye miljøkrav fordi de vil ha det som de har det. Miljøvern krever vilje til å ta parti for langsiktig riktige løsninger og vilje til å sloss politisk for å drive dem gjennom. Denne politiske kampviljen hadde Arbeiderpartiet da de gjennomførte store sosiale og politiske reformer etter krigen og etablerte norsk miljøforvaltning og miljølovgivning fra 1970. Nå krever klimaproblemet et like klart lederskap, i Norge og internasjonalt. Klimaproblemet vil vise hvilke politikere som gjemmer seg bak kortsiktige vanskeligheter, og hvilke som vil sloss for det alle vet er nødvendig. Disse ordene ligner selvfølgelig kampretorikk fra ,70-tallet, men er vanskelige å unngå: For noe må faktisk gjøres.

DET NORSKE Lavutslippsutvalget har gjort grunnarbeidet for de rødgrønne. Denne genistreken fra siste Bondevik-regjering har levert en gryteklar oppskrift på ansvarlig norsk klimapolitikk. Ikke bare det; meldingen fra det blårussdominerte utvalget, med oljedirektører, teknologi- og økonomiprofessorer, har troverdighet helt inn i de mest innbitt økonomistiske miljøer: Kraftige klimatiltak lønner seg. Nå.

Statsminister Stoltenberg har hittil ført en effektiv miljøstrategi: I den rødgrønne regjeringen er miljøvern ikke Arbeiderpartiets ansvar, men SVs problem. Når regjeringen Stoltenberg prioriterer, er det ikke miljø som vinner. Imens tårner vitenskapelig dokumentasjon og konkrete løsningsalternativer seg opp til en uomgjengelig konklusjon: Miljøutfordringene krever rask og reell politikkendring. Ikke bare politisk og moralsk, men også økonomisk er det nå urasjonelt å somle mer. Men hittil har statsministeren vært demonstrativt uvillig til å vise lederskap gjennom tilstrekkelige miljøforpliktelser, selv overfor vår tids viktigste miljøproblem, klimaendringene.

DA UTSENDINGENE fra all verdens regjeringer avsluttet Nairobi-toppmøtet om oppfølging og videreutvikling av Kyotoprotokollen, applauderte ingen andre enn de selv. Norges delegasjon fortjener ros for igjen å ha gjort en god innsats for å bringe litt konstruktiv bevegelse inn i konferansens sneversynte kaos. Men det nyttet lite i havet av velkledde delegater som målbevisst saboterte framtiden til menneskene de representerte. Alle var skjønt enige om at klimaproblemet nå er dypt alvorlig, men ingen ville gjøre noe med det. Da Norges regjering skulle fortelle toppmøtet hva vårt land ville bidra med, slo vår utsendte statsråd følge med sine kolleger: Norge «vil ta sin del» av klimaforpliktelsene - men ville ikke klargjøre hva det skal bety.

Rett etter Nairobimøtet slapp Regjeringen utkastet til sin nye Nordområdestrategi. Den innledes slik: «Å møte utfordringer og muligheter i nordområdene er Norges viktigste strategiske satsing i årene som kommer». Strategiens framtidshåp er selvfølgelig tuftet på oljeeventyret som skal komme i nord. Lenger bak i det 30-siders dokumentet om denne Norges viktigste satsing, vises det imidlertid også til «en alarmerende endring i det arktiske klimaet» som vil «få konsekvenser både for miljøet og for livsgrunnlaget til menneskene i regionen». At det er direkte sammenheng mellom oljeeventyr og klimadrama, nevnes ikke, men Regjeringen vil møte det alarmerende klimaproblemet med forskning, overvåking, overholdelse av Norges minimale Kyoto-forpliktelser (som vi ligger an til ikke å overholde), samt å «være pådriver» for en klimaavtale etter Kyoto. Og mens norsk energidebatt runger av entusiastiske krav om nye gass- og kullkraftverk, byr Regjeringens nord-områdestrategi på følgende kraftsats for å møte utfordringene i den del av verden som blir hardest rammet av varmere vær: «Klimaendringene vil på sikt kunne kreve nye nasjonale strategier for forvaltning av nordområdene». Slik taler en regjering som ikke orker å gjøre noe akkurat i dag.

NORDOMRÅDESTRATEGIEN kan altså forspille enda en sjanse til å ta det politiske ansvaret klimautfordringene faktisk krever. Neste mulighet kommer med Regjeringens melding om sektorvise klimahandlingsplaner. Her er tenkingen helt riktig: Miljøverndepartementet styrer verken dagens klimagassutslipp eller investeringene som bestemmer hvor mye vi slipper ut i morgen. I en effektiv klimapolitikk må Finans-, Olje og Energi-, Nærings-, Fiskeri- og Landbruksdeparetemenet sette egne grenser og bruke egne tiltak og penger til å oppnå klimamål. Slike sektorvise klimahandlingsplaner er en av anbefalingene i Lavutslippsutvalgets hasteliste. Det er prisverdig at Regjeringen allerede har innhentet innspill fra mange interessegrupper. Med sedvanlig unntak for olje- og gassindustrien, har næringslivets representanter bidratt med oppløftende og ambisiøse ideer. Dette er aktører som har forstått at det er premier å hente for dem som er først ute med å tilby energieffektive lavutslippsløsninger til kundene.

I JUNI 2007 daler Gro Harlem Brundtland ned i Tromsø for å kaste glans over Norges markering av FNs miljøverndag. Det er mange og berettigede meninger om Brundtland i norsk politikk, men hun kan gi oss enda en klimasjanse. Hun har evnet å plassere overordnede miljøspørsmål på den norske og internasjonale dagsorden. Som få andre satte hun politisk kraft bak miljøspørsmål og åpnet bakrommet for en mengde tiltak og prosesser som i ettertid er blitt tidsskiller i miljøpolitikk og miljøforvaltning. Harlem Brundtland kan hjelpe en rødgrønn regjering med våt lunte til å sette et tidsskille i norsk klimapolitikk - om hun og regjeringen vil.

Verdens forskere er enige om at klimaendringene kan få - og allerede får - dramatiske konsekvenser for livet på jorda. Som verdens tredje største eksportør av olje og gass tjener Norge seg søkkrik på denne utviklingen. Når Norge samtidig har som politisk strategi å bygge internasjonal troverdighet ved å være foregangsnasjon innen miljøforvaltning, burde regnestykket være enkelt. Norge må være en av veiviserne i klimapolitikken. Vi må bruke det neste året både til å meisle ut vår egen, banebrytende klimapolitikk og til å bygge samarbeid med andre ansvarsbevisste nasjoner som for eksempel Tyskland og Storbritannia. Lavutslippsutvalgets oppskrift er en gavepakke til en regjering med ambisjoner om et historisk ettermæle. Hvis Arbeiderpartiet tillegg blåser liv i sin gamle forandringskraft, kan 2007 bli året da Norge tar ansvar for mer enn vårt eget fett. Det ville være bra for alle.