Espen Sjøvoll, som er avdelingsdirektør i Arkivverket, har skrevet interessant i Klassekampen om de avveininger som må gjøres når man skal ta stilling til hvorvidt elektronisk kommunikasjon bør lagres for ettertiden. Den konkrete bakgrunnen var at den nylig avgåtte justisministeren etter massiv kritikk hadde slettet et innlegg hun hadde lagt ut på Facebook. Sjøvoll understreker derfor at Arkivverket tar vare på kopier av slike ytringer, «for å kunne gi ettertiden mulighet til å analysere dynamikken som har skapt morgendagens Norge».

Som Sjøvoll skriver, må det likevel foretas en avveining mellom retten til å bli glemt og plikten til å huske. Et rimelig utgangspunkt er at personer med viktige eller ledende offentlige stillinger må forvente at det de skriver på sosiale medier blir betraktet som offentlige ytringer som har allmenn interesse. Juridisk sett trenger man heller ikke ha noen fremskutt offentlig posisjon for å bli gjenstand for en slik vurdering. En ytring betraktes som offentlig hvis den kan leses av mer enn 20-30 personer. Dette betyr i streng forstand at det aller meste av kommunikasjonen på Facebook og Twitter er å forstå som offentlig, selv om kjennskapen til dette ser ut til å variere sterkt.