SLETTET: Tidligere justisminister Sylvi Listhaug (Frp), sammen med rådgiver og facebookstraeg Espen Teigen. Kommunikasjonen på sosiale medier som former og beskriver norsk historie må tas vare på, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
SLETTET: Tidligere justisminister Sylvi Listhaug (Frp), sammen med rådgiver og facebookstraeg Espen Teigen. Kommunikasjonen på sosiale medier som former og beskriver norsk historie må tas vare på, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Tar vi vare på historien?

Sylvi Listhaug slettet selv innlegget som gjorde at hun måtte gå av. Hvem tar vare på de digitale ytringene som former norsk historie?

Meninger

Espen Sjøvoll, som er avdelingsdirektør i Arkivverket, har skrevet interessant i Klassekampen om de avveininger som må gjøres når man skal ta stilling til hvorvidt elektronisk kommunikasjon bør lagres for ettertiden. Den konkrete bakgrunnen var at den nylig avgåtte justisministeren etter massiv kritikk hadde slettet et innlegg hun hadde lagt ut på Facebook. Sjøvoll understreker derfor at Arkivverket tar vare på kopier av slike ytringer, «for å kunne gi ettertiden mulighet til å analysere dynamikken som har skapt morgendagens Norge».

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Som Sjøvoll skriver, må det likevel foretas en avveining mellom retten til å bli glemt og plikten til å huske. Et rimelig utgangspunkt er at personer med viktige eller ledende offentlige stillinger må forvente at det de skriver på sosiale medier blir betraktet som offentlige ytringer som har allmenn interesse. Juridisk sett trenger man heller ikke ha noen fremskutt offentlig posisjon for å bli gjenstand for en slik vurdering. En ytring betraktes som offentlig hvis den kan leses av mer enn 20-30 personer. Dette betyr i streng forstand at det aller meste av kommunikasjonen på Facebook og Twitter er å forstå som offentlig, selv om kjennskapen til dette ser ut til å variere sterkt.

Det er likevel ikke uten videre fritt fram for alle å utnytte dette materialet. For forskere veier for eksempel personvernhensyn tyngre enn de juridiske normene skulle tilsi. Den forskningsetiske komiteen for samfunnsfag og humaniora slår for eksempel fast at forskere normalt må innhente samtykke fra forfatterne dersom innlegg postet på sosiale medier skal brukes i forskning. Dette gjelder relativt uavhengig av antall potensielle lesere.

Facebook, Twitter og tilsvarende medier er imidlertid ikke de eneste hvor befolkningen diskuterer politikk, samfunn, sport og de fleste andre tenkelige temaer. Fortsatt har flere sentrale medier kommentarfelt til nyhetssakene sine, og VG har fortsatt et debattforum. Det sistnevnte består totalt av over 40 millioner innlegg publisert over en periode på snart 20 år. Her ligger det enorme mengder informasjon, med synspunkter på alle tenkelige temaer. Dels gir det verdifulle opplysninger om brukernes meninger og argumenter knyttet til aktuelle spørsmål, dels gir det innsikt i hvordan de argumenterer, hvordan tonen i debatten er og hvilke normer og regler både brukere og administratorer forholder seg til.

Et tilsvarende debattforum fantes frem til juli 2011 hos Aftenposten. Også det hadde flere millioner innlegg. Etter terroren i regjeringsbygget og på Utøya valgte Aftenposten først å stenge debattsentralen sin midlertidig. Noen måneder senere ble det besluttet at den ikke ville bli åpnet igjen, heller ikke slik at det ble mulig å lese gamle innlegg. Så vidt jeg vet er materialet heller ikke overlevert til Nasjonalbiblioteket.

Dette reiser spørsmål som ligner dem Sjøvoll diskuterer. Er det noe poeng å ta vare på denne kommunikasjonen, og hvem har i så fall ansvar for det? Kan mediehus uten videre slette publisert innhold? Selv om elektronisk kommunikasjon på internett har en god del til felles med private samtaler over kafébordet, og selv om deltakerne kanskje ikke tenker på det de skriver som offentlige ytringer, er de jo saklig (og juridisk) sett nettopp det i de fleste tilfeller. Samfunnsdebatt på VG Nett eller på Facebook har mye til felles med leserinnlegg i papiravisene.

Tilsvarende spørsmål kan reises når det gjelder e-postkommunikasjon og sms fra og til bedrifter, organisasjoner og offentlige etater. Finnes det rutiner for arkivering av dette, som kan gjøres tilgjengelig hvis for eksempel en historiker skal skrive en bedriftshistorie, slik det gjorde for brev som var sendt på papir for bare 25 år siden?

Dette er komplekse, men viktige spørsmål. Den viktigste samfunnsdebatten foregår nå i sosiale medier. Tradisjonelle debattinnlegg i avisene deles på sosiale medier og diskuteres videre der. Motsatt plukker tradisjonelle medier også opp debatter som opprinnelig er postet på sosiale medier. Det er opplagt at det vil være et stort tap for fremtidens historikere, språkforskere og sosiologer dersom alt stoffet på for eksempel VG Nett skulle gå tapt for ettertiden. Det er derfor på høy tid å diskutere rutiner for å ta vare på dette materialet.