Tar vi vare på kollektive goder?

Privatisering av fisken er en nasjonal katastrofe, skriver Ottar Brox.

DE STORE OG SMÅ problemene som vi møter på vår vei gjennom livet prøver vi å løse på to prinsipielt forskjellige måter: Vi kan løse dem individuelt, hver for oss, som når vi alle skaffer oss vår egen TV-antenne, eller ansetter hushjelp for å passe barna. Alternativet er å løse dem kollektivt, sammen med andre som har samme problemet, med fellesantenne for hele blokka, og kommunal barnehage.

MANGE KLAGER over at vår evne til å ta vare på kollektive goder forvitrer, og at vi blir stadig mer henvist til individuelle løsninger. Professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø, Roar Hagen har i sin bok om nyliberalismen forklart dette slik (min kortversjon): Økonomene har skaffet myndighetene begreper som bygger på individet som handlende subjekt. Ekstremversjonen er M. Thatcher. Hun ser bare individer og familier, og slutter at samfunnet ikke finnes. Sosiologene har ikke vært i stand til å utvikle like attraktive begreper for kollektiv handling. Deres nøkkelbegrep er normativ integrasjon, altså at mennesker utvikler felles normer, og holder seg til dem. Det er slik fagforeninger forutsettes å fungere når de er i stand til å hindre at arbeidskamerater skaffer seg fordeler på andres bekostning. Men det var kanskje «den gongen det, og itte nå...»Den klassiske forklaringa på at det kan være vanskelig å ta vare på kollektive goder har vi fra den nordamerikanske statsviteren Mancur Olson: Jeg har store fordeler av en kollektiv ordning, og vil derfor være motivert for å bruke energi for å skape og vedlikeholde den. Men min «nettofordel» av ordningen vil bli enda større om jeg overlater til andre i min situasjon å arbeide for den. Gratispassasjeren slipper her mye bryderi. Men denne fristelsen gjør seg gjeldende for alle som har nytte av de kollektive løsningene, og det er derfor de ofte ikke blir realisert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN I NORGE I DAG står vi midt oppe i en prosess som viser at andre problemer ved å ta vare på kollektive goder kan være enda viktigere. Nøkkelbegrepet er intensiteten av våre interesser. Det er de som har intensive interesser i ei sak som har størst sjanse til å påvirke avgjørelsen, selv om de er en minoritet i forhold til de mange som kan ha motsatte, men diffuse interesser. Den aktuelle saka gjelder våre felles fiskeriressurser. Stortingets næringskomité slo for få år siden fast at disse naturressursene «tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.» Likevel ga fiskeriminister Ludvigsen en del trålrederier og fiskeskippere inntrykk av at fiskekvoter som de har fått tildelt midlertidig, kan bli deres private, salgbare eiendom. Til dels kan det dreie seg om mange millioner av kystfolkets fellesformue som slik kan bli privatisert. Behandlinga av denne saka har disse bedriftene sterke, altså intensive interesser i: Skal de bli rike, og kunne leve av disse eiendommenes avkastning, eller skal de stille likt med resten av fiskerfolket, som bare har sitt arbeid å leve av?

VI ER MANGE SOM oppfatter privatisering av disse kollektivt eide ressursene som en nasjonal katastrofe. Om den norske fisken blir privat eiendom, er det svært sannsynlig at disse verdiene vil bli omsatt på det globale markedet, enten vi blir med i EU eller ikke. Det er internasjonale, vertikalt integrerte matkjeder som kan gjøre mest ut av kvotene. Og fiskeriøkonomer har vist at primærfiskerne stadig vil få mange grunner til å selge, og investere kvoteverdien i noe annet - kanskje hus i Spania, for den saks skyld. Som andre redere vil matkjedene komme til å bruke klodens billigste mannskap. Slik sett vil kystens folk om ikke mange år ha liten glede av verdens rikeste fiskeressurser - bortsett fra dem som sitter igjen med kapitalverdien av dem.

SELV OM DETTE spørsmålet nesten ikke har vært gjenstand for debatt, er det temmelig sikkert et stort flertall i folket som vil være imot en slik utvikling. Men vil det hjelpe? For vår interesse i saka er ikke intensiv, som den er for de trålrederiene som innser risikoen for at de milliongavene som statsråd Ludvigsen stilte i utsikt kan glippe ut av hendene deres. Vi hyrer ikke skarpskodde høyesterettsadvokater, og vi truer ikke med å melde oss ut og støtte andre partier om avgjørelsen går oss i mot. Det er ikke det store flertallet som vil ta vare på kollektive verdier som bestemmer i slike saker, men heller de som har de sterkeste privatøkonomiske interessene i dem.