Filmfestivalen i Cannes

Tarantino er tilbake i Cannes. Men hvor er kvinnene?

Verdens viktigste filmfestival dyrker særegne filmskapere - i den grad at noen får klippekort.

ONCE UPON A TIME IN HOLLYWOOD: For første gang er Hollywoods kanskje to største mannlige stjerner sammen på lerretet. Vis mer
Kommentar

CANNES (Dagbladet): Quentin Tarantino skal ikke ha forlatt klipperommet på flere måneder, men rakk så vidt å trykke seg gjennom døren som sto på klem for ham. Filmskaperens nye film, «Once Upon A Time in Hollywood», var en av de siste filmene som ble innlemmet i hovedkonkurransen for filmfestivalen i Cannes, som har sin åpningsdag i dag. Filmfestivalen har likt å holde fast ved filmskaperne de anser som «sine», og Tarantino er definitivt en av dem: Det var i Cannes han vakte oppsikt med «Reservoir Dogs» i 1992, og i Cannes han vant den gjeve Gullpalmen for «Pulp Fiction» i 1994.

Filmfestivalen har alltid vært en maurtue av de store hvalene og de sultne små fiskene, stjernene og stjerneregissørene som voktes av en hær av vakter og PR-folk, og de ukjente og ivrige som hopper opp og ned og håper at de rette menneskene vil se og like filmen deres. Her er også alle som er midt i mellom, og, ikke minst, alle som har vokst fra liten til stor under palmekronene på Croisetten. Tarantino er en av dem; Ryan Coogler, som regisserte den banebrytende blockbusterne «Black Panther», fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Cannes med «Fruitvale Station». Også han har vært omhyggelig med å vende tilbake til åstedet. På årets program finnes Cannes-gjengangere som Ken Loach, Abdellatif Kechiche, Terrence Malick og Pedro Almadóvar.

Det er auteurene, de særegne, personlige og visjonære filmskaperne som Cannes alltid har hatt en forkjærlighet for. De nevnte filmskaperne er også alle menn. Å dyrke sine gjengangere og fosterbarn i tiår etter tiår, slik Cannes-festivalen gjør, er én av grunnene til den vedvarende kritikken om at det er for få kvinnelige regissører i hovedkonkurransen. I år er fire av 21 filmer regissert av kvinner; flere enn før, men fremdeles oppsiktsvekkende få.

Imidlertid kan ikke dette bare tilskrives fordommer hos festivalledelsen. Festivalen har et historisk og globalt perspektiv, og det gjør at de gjør sine utvalg også fra generasjoner og verdensdeler der det har vært vanskeligere for kvinner enn for menn å bli toneangivende filmkunstnere. Det festivalen kan lastes for, er at de i iveren etter å gjødsle sine legender har gitt enkelte filmskapere klippekort, og latt avfeldige filmskapere bringe middelmådige filmer til torgs, selv om denne tendensen har vært mindre markant i de senere år.

De siste årene har sideprogrammene i Cannes hatt mange markante kvinnelige regissører; for hvert år som fortsetter å gå bør festivalen demonstrere at det er mulig å gå videre herfra til hovedkonkurransen.

Festivalen er glad i auteurer, og i det klassiske filmkunsten, den som hører hjemme på det store, vide, skimrende kinolerretet. Netflix' fremmarsj har vært krevende å håndtere for dem. Etter noen år med ulike eksperimenter har festivalledelsen falt ned på at filmer som ikke får fransk kinopremiere skal være ekskludert fra konkurransene. Det koster dem dyrt, ettersom stadig flere av Cannes-regissørene tar imot Netflix’ løfter om store produksjonsbudsjetter og vide fullmakter. Cannes er trofast mot sine sønner, men sønnene er ikke like trofaste mot dem. Det vil være en utfordring i tiden fremover. Selv om de alltid kan stole på Quentin Tarantino.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.