Oslo 20121003.
Sykepleiere på jobb ved Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet i Oslo. Korridor
MODELLKLARERT til bruk i redaksjonell sammenheng.
Foto: Tore Meek / NTB scanpixPP
Oslo 20121003. Sykepleiere på jobb ved Oslo Universitetssykehus, Radiumhospitalet i Oslo. Korridor MODELLKLARERT til bruk i redaksjonell sammenheng. Foto: Tore Meek / NTB scanpixPPVis mer

Tårene presser seg på. Vi sliter alle med mørke tanker. Da møter vi den lille gutten

Midt i vår egen sorg og fortvilelse, stopper vi opp og gleder oss over dette skjønne barnet.

Meninger

Vi har nettopp forlatt konsultasjonsrommet ved Rikshospitalet. Min kone har fått påvist kreft i munnhulen og blitt grundig informert om det som må gjøres av kirurgiske inngrep for å stoppe kreften. Støttet og trøstet av et par av barna våre vandrer vi gjennom korridorene mot utgangen... Tårer presser seg på. Vi sliter alle med tunge og mørke tanker.

I det vi passerer utgangsdøren blir vi innhentet av en pappa som leier sin treårige sønn. Pjokken er stilig antrukket med ny olabukse og elegant skjorte. Dette vakre barnet med lyse krøller og et par intenst levende øyne ser opp på meg, smiler varmt og hilser med et muntert: «Hei».

Min kone oppfatter situasjonen og bøyer seg ned, strekker ut hånden, og sier: «Jeg heter Brit, hva heter du da lille venn?» «Jeg heter Jonas».

Glad og fornøyd hopper og danser Jonas videre i det han snur seg og sier: «Hei Brit: Nå skinner solen og blomstene er pene!», hvoretter far og sønn haster videre.

Først da oppdager vi at pappaen bærer en tung bag og at det går en slange fra bagen og over til den lille gladgutten. Brått forstår vi at Jonas er pasient og avhengig av dialyse.

Midt i vår egen sorg og fortvilelse, stopper vi opp og gleder oss over dette skjønne barnet som i sin egen fortvilte situasjon er så full av glede og livslyst.

Jonas og pappaen forsvinner i mengden på den store plassen. Visst finnes det engler.

(«Jonas» er ikke guttens opprinnelige navn, red.anm.)