Tårer i et kaldt studio

Hvem kan hjelpe en attenåring som skal fortelle tjue millioner TV-seere at hun er gravid med en gift trebarnsfar?

«Du ser vettskremt ut. Er du redd?» spør den forståelsesfulle mannen og legger hånda på skuldrene til den bleke jenta. Hun nikker, og fortsetter å dra i kjolen. Blikket hennes flakker rundt i lokalet på leting etter noe beroligende. Men hvem kan hjelpe en attenåring som skal fortelle tjue millioner TV-seere at hun er hemmelig gravid med en gift trebarnsfar?

Det ikke vanskelig å dele ubehaget. Dessverre sitter jeg ikke hjemme og titter atspredt på en kald boks, men på første rad i et studio i New York. Og tro meg - det føles langt pinligere å beskue et levende menneskes pine på fem meters hold, og vite at dens eneste funksjon er å forlyste et grådig publikum. Jeg føler meg skyldig, som deltaker i et skittent spill som aldri skulle vært oppfunnet. Hva har jeg her å gjøre? Vemmes ingen andre i salen av dette emosjonelle strippeshowet, tynt forkledd som et «human touch»-fokus på aktuelle sosiale problemer?

For en time siden satt vi i noe som liknet et utvidet venteværelse på sosialkontoret. Vi var pensjonister, svarte ungdommer, og en og annen student. Alle gledet seg til å bli filmet og få gratis pizza etter sending. Vi var studiopublikumet til «The Maury Povich Show», et daglig, nasjonalt utsendt snakkeshow av den ryddige sorten som ikke er ment å drepe ettermiddagskosen. Slåssing mellom transseksuelle horer får Jerry Springer ta seg av. Maury nøyer seg med intime, hjerteskjærende vitnesbyrd om dødsstraff, seksuell trakassering, eller som nå, i dagens første opptak - overvektige babyer. På en skjerm i venterommet ser vi mindreårige Michelin-menn vralte fornøyd rundt i studio, foran et panel av bekymrede voksen-ansikter.

Å bry seg på skjermen er en kunst Maury Povich kan. Se for deg en trygg, hederlig, litt kjedelig TV-veteran med universitetsutdannelse, nyhetsbakgrunn og en vakker kone som også er TV-kjendis. Legg til golf-entusiasme, pent tøy, kort, grått hår og et smil som bare ørene stopper. Da har du en bra amerikaner. En mann å stole på.

Men Maury har en fordømt jobb å gjøre. Han skal selge seere til annonsørene, sprite opp pauseinnslagene mellom reklamene. Han kan ikke tillate seg å være så anstendig at målgruppen begynner å fikle med fjernkontrollen. Derfor kan gjestene få seg ubehagelige overraskelser.

En amerikansk mann og en asiatisk kvinne er i dag lykkelig gift etter spleising gjennom et seriøst kontaktbyrå for tre år siden. De stilte opp da Maury ville lage et «morsomt show om par som har truffet hverandre på uvanlige måter», og ble lovet at programmet ikke skulle være kritisk eller konfronterende. Første ektepar ut var en 64-åring og en 14-åring. Neste gjest var 27 år yngre enn sin mann - som satt i fengsel. Så annonserte Maury en «postordrebrud».

Ektemannen ble så paff at tårene trillet da han ville forsvare seg mot bakholdsangrepet. Kona tok det pent, og paret greide i løpet av intervjuet å vende publikums hånlatter til anerkjennende applaus, men det var på tross av programlederens innsats.

Denne dagen gråter gjestene på bestilling. Temaet er «SHOCKING TEEN SECRETS REVEALED!», og har form av et «Tilgi meg»-rituale med en søvnig Maury som skriftefar. En datter forteller sin mor at hun har forlovet seg med beileren alle hater. En niese står fram som lesbisk for tanten hun bor hos. Lillesøster forteller storesøster at hun har sex mot betaling, men ikke føler seg som hore. Uuuuuuhhh!!! Studiopublikummet buer på bestilling fra en innspisker i salen. Vår jobb er å reagere. «Vet dere hvorfor vi spiller inn showet akkurat her?» spurte en av i alt fem oppvarmere da vi trådte inn i det iskalde studioet (det må være noe å gå på før lampene tennes). «Fordi New York-publikummet kick ass! » Full jubel langs benkeradene. En hipphopper jumpet opp på podiet og begynte å danse til en diskolåt. De dristigste publikummerne slo følge. En av dem kastet jakke og slips og gjorde «Y.M.-C.A» til en oppvisning i paringsbevegelser. Stor stemning. Partytime i studio! Og så skulle vi leve oss inn i fremmede menneskers små og store tragedier.

Den gravide tenåringselskerinnen sier hun ikke har tort å røpe hemmeligheten for moren sin. Nå gjør hun det for hele nasjonen. Belønningen er en flytur til New York, opphold på fint hotell, skyss i hvit limousin og femten minutters berømmelse. Men hvem vet om det ikke venter femten års mobbing når hun vender hjem til småbyen i Midt-vesten? For ikke å snakke om moren, som overrasker selv programlederen med å fortelle at hun inntil nylig var prostituert, alkoholiker og narkoman. Sterkest inntrykk gjør faktisk den skamløse måten hun bekjenner sin skam på. Vi skjønner at disse menneskene trolig finner det lettere å avsløre sine lyter og feilskjær på TV enn i det virkelige liv. Skal man først være synder eller taper, kan man like godt være det big time , i en dramatisert setting, der selve mediets intensitet bidrar til å framkalle sympati.

«Hvem er neste?» spør en matlei Maury mellom opptakene. Han har ikke gjort stort annet enn å plapre etter tekstmaskinen. Hva blir det neste? spør jeg. For eksempel dette: Du gjør noe oppsiktsvekkende dumt, galt eller vanvittig ene og alene for å kunne angre deg på TV. Deretter står du gråtkvalt fram i et annet medium og gir ny mening til en av Amerikas fremste offerklisjeer: TV made me do it.