Tastaturrytternes raseri

Å besvare en overopphetet statusoppdatering på Facebook med yrkesforbud, er ikke særlig klokt.

HELTEDÅDEN: «I forrige uke ble en mann oppsagt på dagen fra sitt vikariat som stortingsreferent, på bakgrunn av nok et verbalt skrævspark mot Eskil Pedersen - denne gangen på Facebook. Jeg deltok i tråden under referentens statusoppdatering», skriver kronikkforfatteren og trekker linjer til romanen «Lord Jim». Foto: Nina Hansen
HELTEDÅDEN: «I forrige uke ble en mann oppsagt på dagen fra sitt vikariat som stortingsreferent, på bakgrunn av nok et verbalt skrævspark mot Eskil Pedersen - denne gangen på Facebook. Jeg deltok i tråden under referentens statusoppdatering», skriver kronikkforfatteren og trekker linjer til romanen «Lord Jim». Foto: Nina HansenVis mer
Meninger

I forrige uke ble en mann oppsagt på dagen fra sitt vikariat som stortingsreferent, på bakgrunn av nok et verbalt skrævspark mot Eskil Pedersen - denne gangen på Facebook. Jeg deltok i tråden under referentens statusoppdatering, og under debatten måtte jeg uvilkårlig tenke på en person fra fiksjonens verden: «Lord Jim», hovedpersonen i Joseph Conrads berømte roman med samme navn.

Lord Jim er sjøoffiseren som drømte om den enestående heltegjerningen, men sviktet da det gjaldt, og resten av sitt liv gjemte seg bort i det fjerne Østen. To målestokker kolliderer i Conrads roman:

På den ene siden den engelske handelsflåtens etos i seilskutenes og dampskipenes tid; plikten, slitet og svetten innenfor et strengt regulert sjømannshierarki.

På den andre siden den store heltedåden  drømmen om å trosse faren og ofre seg i en endelig, heroisk handling.

Plikt, virkelighet og moral står mot drømmerier, heltemot og skjønnhet. Bare i sjeldne øyeblikk forenes de, og fortettes i en enestående dåd som lever videre i folks minne i århundrer. Kanskje er det bare i litteraturen disse målestokkene lar seg forsone? Det er i alle fall der de tydeligst kan framvises som uforenlige, i nederlagets og svikets skikkelse.

For meg var det som om det var gjennom denne, mer enn hundre år gamle fiksjonen, stortingsreferenten, i likhet med mange andre, tolket det brutale kaoset på Utøya. De gjorde det ved å påtvinge lederen av et ungdomsparti rollen som sjøoffiseren som ikke gjorde sin plikt. Men også den som hadde sjansen til å gjøre en enestående heltedåd i drøm og skjønnhet - uansett utfall. Den romantiske drømmen om å bli et vakkert lik.

På den ene siden burde Eskil Pedersen gjort sin plikt som leder. På den andre siden burde han ha demonstrert at han var eslet til noe større, til en unik heltegjerning som overskred alt som heter plikt og moral: En estetisk tiltalende, om enn suicidal handling, som utfordrer virkeligheten, mot alle odds. Uansett utfall ville dette vært Eskil Pedersens store øyeblikk, litteraturens og filmens øyeblikk, hvor alle motsetninger forenes. Det ville gjort ham til et statsministeremne, hvis han kom fra det med livet i behold.

Men hva var det som, for referentens romantiske blikk, viste seg i denne konkrete situasjonen? At lederen i et ungdomsparti ikke engang hadde stoff i seg til å bli et vakkert lik! Det forarger ham, og han utbryter med hånlig ironi: «Wer schön sein will, muss leiden». (Man må lide for skjønnheten)

Lord Jim er ikke opptatt av dem han vil redde. Han drømmer om eventyret, og sin egen rolle i dette. Og etter nederlaget utbryter han: «Å, for en sjanse det kunne vært! Herregud! For en sjanse det kunne vært!» Hans juvenile drømmerier, gitt næring av Marryats sjøfortellinger, kretset bare rundt ham selv som romantisk helt. Slik Don Quijote ble inspirert av datidas ridderromaner, og Anders Behring Breivik av dataspillenes og historiens heltefigurer.

«Barneofring!», lyder stortingsreferentens nådeløse dom over AUF-lederen som flyktet i båten.

Og verre: Mens Conrads antihelt tilbrakte resten av sitt liv bortgjemt i Asias jungel, velger ungdomspolitikeren skamløst og frimodig å bejae sitt liv som homofil, et symbol, om ikke nødvendigvis i stortingsreferentens øyne, så i hvert fall i samfunnets øyne i Victoria-tiden, Conrads leserkrets, på manglende mannsmot. Eskil Pedersen - den eneste blant de mange hundre ungdommene som ifølge tastaturrytterne ikke skulle ha flyktet når han hadde sjansen - viser livsglede, i full offentlighet. Det får referenten til å se rødt.

Her bør jeg vel skyte inn at referenten bedyrer at han ikke har lest Conrads roman. At hans dom slett ikke er fundert i en forgangen britisk pliktmoral, men i filosofen Jean-Paul Sartres tanker om menneskets eksistensielle valg. Dessverre er Sartre, i likhet med den eksistensialistiske filosofiens opphavsmann, Søren Kierkegaard, for lengst død. Hvis ikke kunne det saktens vært av interesse å høre hva de mente om at deres tanker, som jo kretset om hin enkeltes ensomme valg, i de sosiale mediers epoke har forfalt til mengdens og den rasende flokkens skånselsløse fordømmelse av de valg det enkelte mennesket gjør i en unntakssituasjon.

Googler man navnet Eskil Pedersen + «feig», får man 38 100 treff. For noen er det som om AUF-lederen var medskyldig i det forferdelige som skjedde på Utøya. Som om alt som gikk galt der fortetter seg i hans person, den unge mannen som, i de skjebnesvangre minuttene da det gjaldt, valgte å følge politiets instrukser. I stedet for å handle slik de som sitter bak sine tastaturer og tygger skum ville handlet, hvis de hadde vært i hans sko.

Når bermen begynner å fråde, og raseriet til sist koker over, idet AUF-lederen karakteriseres som «barneofrer» - og på denne måten moralsk sidestilles med gjerningsmannen, så vekker det en viss oppsikt. I dette tilfellet fikk Dagbladet ferten av det, og kontaktet Stortinget, som straks ga referenten sparken. Det skjedde på et grunnlag som neppe ville holdt i en rettssak, selv om han bare var ansatt som vikar.

For mange av myndighetenes strengeste kritikere er besattheten av Pedersen et distraherende sidespor. De reelle manglene var, som Gjørv-rapporten påviste, i hovedsak strukturelle, og fundert i en kultur som til dels er tverrpolitisk.

Reaksjonen på stortingsreferentens skriverier er imidlertid å helle bensin på bålet til alle dem som føler seg kneblet av et politisk korrekt hegemoni i den norske offentligheten. Ikke alle deler sosialdemokratiets etos, ikke alle deler dets drømmer.

Å besvare en overopphetet statusoppdatering på Facebook med hva tyskerne kaller «Berufsverbot», yrkesforbud, er en dårlig gjennomtenkt beslutning, som ikke er Stortinget verdig. Og heller ikke særlig klokt.

Reaksjonen er egnet til å vekke bekymring - og dét langt utover de kretser som i dag gjør Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet til medskyldige i hva som skjedde på Utøya 22. juli 2011.

Kommentarfeltet i denne saken er stengt på grunn av personhets.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.