UNGDOMSBOK: «Jeg hylte for å slippe å høre meg selv gråte. Et hyl er en lang, rett strek. Et hyl er et svart teppe. Et hyl er det eneste rommet i huset der lyset er tent.»Hovedpersonen i Geir Gullikens andre bok for barn og unge er en forskremt liten gutt. Han gråter en hel del, ikke minst for å bli hørt og sett av foreldrene. De strever med hverandre og har ikke ork til syvåringen. Det er storebroren, kalt Hannu, som passer på ham. Men Hannu får heller ikke det han trenger, og søker ut i skogen.Som voksen skriver hovedpersonen ned historien om sommeren da alt forandret seg: Hannu forsvant. Om storebroren faktisk blir borte, eller bare forsvinner for fortelleren på et mentalt plan, forblir åpent i romanen.

Gråt

Det er noe hastig ved Hannu, noe uforutsigbart, som gjør ham interessant fra første side. Omsorgen for lillebroren og forholdet dem imellom er bevegende skildret. Tomrommet rundt fortelleren - skapt av foreldrenes manglende emosjonelle lydhørhet - gjør også inntrykk. Romanen viser barnets måter å ta inn verden på. Hovedpersonen reagerer mot omgivelsene med gråt og tilbaketrekning, selv om han mer fornemmer enn forstår hva som er galt. Han begynner å skrive og ser hvordan skrift kan føre til erkjennelse: «KJÆRE DAGBOK, skrev jeg. JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE VINGER PÅ RYGGEN. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men nå hadde jeg skrevet det, og jeg tenkte at det var sant.»Også hovedpersonen som voksen skriver for å forstå.