Tatt av havet

Jon Michelet er best når han seiler sin egen sjø.

BOK: 15. august 2006 blir tre fattige og mangelfullt utrustede meksikanske haifiskere plukket opp etter å ha drevet ni måneder på Stillehavet i en liten fiskebåt. Nyheten går verden rundt. Hjemme på Larkollen utenfor Moss sitter ekssjømannen Jon Michelet foran pc-en, med en sceneriktig utsikt over fjorden, og lar seg fascinere av menneskehetens ukuelige vilje til overlevelse. Han stiller spørsmål avisene glemmer å besvare: Hva slags arter av fugl og fisk spiste de? Hvordan samlet de regnvann? Michelet lever seg så intenst inn i deres skjebner at han til slutt bryter ut: Jeg elsker dem!

En perle

Michelet blander dokumentarisk graving, essayistiske refleksjoner, litterære rekonstruksjoner og personlige tilbakeblikk. Teksten om meksikanerne blir drevet framover av en beundring for og en genuin nysgjerrighet på hvem disse standhaftige menneskene er og hva som skjedde med dem underveis. Med sine 130 sider er den en liten bok i seg selv. En litterærdokumentarisk perle. Desto mer påfallende ujevne blir noen av historiene som følger. «Havets velde» er delt inn i sju sjøfortellinger, eller kapitler. Etter meksikanerne følger sju sider om Kon-Tiki-ferden. De bringer lite nytt og kunne like gjerne vært flettet inn i meksikanerhistorien, som ellers har mange mer eller mindre relevante digresjoner. (Et stillehavskart minner ham om en ulykkelig forelskelse i barndommen.)

Mer stringent?

Det kan være grunn til å spørre seg om ikke «Havets velde» ville fått større publikumsappell hvis den var på 298 istedenfor 448 sider. Hvis den besto av én lang hovedhistorie – med meksikanerne, Larkollen og Michelets egne minner som ledetråder – istedenfor mange atskilte. Spesielt teksten «I raidernes blodige kjølvann», som handler om norske skip som blir bombet til havsens bunn under annen verdenskrig, bærer stundom preg av oppramsing og gjentakelse. Det er 200 drøye sider. De blir etterfulgt av en kortere tekst om nordmenns skjebne i fangenskap, før boka avsluttes med et viktig, men noe snaut og pliktløpaktig kapittel om afrikanske flyktningers dramatiske sjøreiser til Europa. Det består stort sett bare av avisreferater.

Globalkultur

Her går det altså opp og ned, som tidvis på havet, men Michelet loser seg selv, og leseren, helskinnet tilbake på fastlandet. Det skyldes ikke minst hans vilje til å øse av egne opplevelser. Anekdotefortelleren Michelet framstår verken som brautende, helteaktig eller romantiserende, men bidrar med sin oppsparte kunnskap til å kaste lys over en delvis neglisjert norsk parallellkultur med sterke globale strømninger. Dette er nok ei bok Michelet har hatt i seg lenge, selv om meksikanerne framstår som påskuddet. Mange kunne ha skrevet den historien, om ikke like innsiktsfullt. Mange har skrevet historiene til norske sjøfolk under annen verdenskrig. Michelets tilbakeblikk kunne ingen andre håndtert like elegant. Michelet selv kunne trolig ikke skrevet dem da han var yngre og trodde han hadde større pondus enn han har i dag.