Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tatt av Mahler

I 1984 solgte forretningsmannen og journalisten Gilbert Kaplan (60) suksessfirmaet sitt for 72 millioner dollar. Årsak: Gustav Mahlers 2. symfoni. I morgen og fredag dirigerer han verket i Oslo Konserthus med Oslo-Filharmonien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gilbert Kaplan var 24 år og økonom på New York-børsen da han i 1965 for første gang hørte Gustav Mahlers monumentale 2. symfoni. Det skjedde i Carnegie Hall med Leopold Stokowski som dirigent.

- Det var som om et lyn slo ned i meg, minnes han, avslappet og munter etter den første prøven med Oslo-Filharmonien.

- Jeg var vant til å reagere følelsesmessig sterkt på musikk, men noe sånt som dette hadde jeg aldri opplevd.

I de neste 15 åra konsentrerte Kaplan seg om to ting. Han startet økonomitidsskriftet Institutional Investor og lyttet til symfonien.

- Hver gang var opplevelsen annerledes enn ved all annen musikk. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor, det ble en gåte. Men omkring 1980 fikk jeg to ideer. Den første var at jeg kanskje kunne finne svaret ved å prøve å lære å dirigere symfonien. Den andre var at ingen innspilling lød sånn som den versjonen jeg hørte i mitt eget hode. Og den ville jeg gjerne høre.

Det var aldeles fjollete, og hadde jeg visst da hva jeg vet nå, ville jeg ikke engang ha forsøkt. Men jeg er vel som humla. Etter alle fysiske lover og beregninger kan den umulig fly, men den vet det ikke selv, så den flyr.

Tok sjansen

Som publisher og sjefredaktør utviklet Kaplan «Institutional Investor» til en suksess, med opplag på over 150000 og utgivelse i 140 land. Da han gikk av som sjefredaktør i 1993, hadde tidsskriftet rasket med seg 43 journalistpriser.

ENGAJERT: -«Min» Mahler ligger nok nærmere Leonard Bernsteins følesesladde tolkning enn Pierre Boulez' «lavkolesterol»-versjon, sier Gilbert Kaplan. Han holder Mariss Jansons for å være en stor Mahler-tolker og har snakket mye med ham om tilnærmingsmåter.Foto: LARS EIVIND BONES
ENGAJERT: -«Min» Mahler ligger nok nærmere Leonard Bernsteins følesesladde tolkning enn Pierre Boulez' «lavkolesterol»-versjon, sier Gilbert Kaplan. Han holder Mariss Jansons for å være en stor Mahler-tolker og har snakket mye med ham om tilnærmingsmåter.Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

- Men Mahler-mysteriet satt i meg, sier han.

- Jeg skjønte at jeg risikerte to ting: Å dumme meg kraftig ut, eller å tilbringe resten av livet med å lure på hva som ville ha skjedd dersom jeg hadde forsøkt å lære meg å dirigere. Jeg kunne leve med den første risikoen, men ikke den andre. En morgen i dusjen så jeg lyset.

Typisk grundig ringte Kaplan til rektor ved The JuilliardSchool of Music og ba om råd. Det resulterte i 30 dagers intense dirigentstudier i sommerhuset på Long Island med den nyuteksaminerte Charles Bornstein.

- Vi jobbet ni timer pr. dag. Jeg måtte lære å lese noter på ny, lære å lese partitur, lære teknikk og selvfølgelig lære symfonien. Etter to uker hadde jeg lært meg 14 sider partitur. Enkel hoderegning fortalte meg at det kom til å ta 209 dager å lære denne symfonien, og det gjorde det.

Jeg oppdaget at jeg hadde lett for å huske noter utenat, og bruker aldri noter på konserter. Å dirigere er mye psykologi, og det skjer noe med musikerne når dirigenten kan holde øyekontakt med dem hele tida. En dirigent sa en gang: «For deg vil det alltid være umulig å dirigere Mahlers 2. uten noter, det skjer så mye i musikken hele tida. Du burde heller ha valgt en Haydn.» Der og da tok jeg meg faen på at om jeg ikke klarer noe annet, skal jeg iallfall dirigere uten noter.

Debut

I 1982 var Kaplan klar. Til magasinets 15-årsjubileum leide han The American Symphony Orchestra og digre Avery Fisher Hall i New Yorks Lincoln-senter og dirigerte for første gang Mahlers 2. symfoni foran en internasjonal forsamling gjester.

  • Monumentalt verk, kjent som «Gjenoppstandelsen», for orkester, kor og sangsolister.
  • Diverse innspillinger, mellom 79 og 95 minutter. Blant de beste er Oslo-Filharmoniens 1990-versjon (Chandos, dir. Mariss Jansons).

    - Det skulle være første og siste gang. Jeg hadde ikke lært å dirigere for å bli dirigent, men for å dirigere denne symfonien én gang. Orkesteret hadde satt én betingelse: At konserten var privat og ikke skulle anmeldes. Det passet meg utmerket! Men to kritikere, fra The Village Voice og Newsweek, brøt forbudet, og det er antakelig grunnen til at vi snakker sammen i dag. Anmeldelsene var ganske bra, og invitasjonene begynte å komme. Den første kom fra nettopp det orkesteret jeg hadde leid, og da var det vanskelig å si nei, sier Kaplan. Siden da har han dirigert symfonien mer enn 50 ganger med verdens ledende orkestre og spilt den inn på plate med London Symphony Orchestra.

    - Den gikk til topps på klassisk-bestselgerlistene og fikk noen priser, sier han. - Den har solgt over 160000 og er den suverent mest solgte Mahler-innspillingen noensinne.

    Gorbatsjov


    I 1984 solgte Kaplan magasinet for 72 millioner dollar og opprettet en stiftelse. I de to åra mellom dirigentdebuten og salget levde han et dobbeltliv han minnes som lykkelig.

    - Jeg dirigerte fire- fem ganger pr. år, kombinasjonen journalistikk/musikk var fabelaktig. Jeg var i Sovjet og intervjuet Gorbatsjov, skiftet, og gikk rett på orkesterprøver. Ingen av musikerne hadde den ringeste anelse om at jeg kom rett fra møte med Gorbatsjov, og han ante ingenting om at jeg skulle dirigere. Det var virkelig høyre og venstre side av hjernen - I loved it! Og savner det litt.

    I 1996 ble Kaplan den første amatøren som fikk æren av å dirigere åpningskonserten ved selveste Festspillene i Salzburg. Orkesteret var The London Philharmonia, og dirigentvalget var mildt sagt kontroversielt blant den østerrikske kultureliten.

    - Ryktene hadde gått om at jeg var blitt invitert. Østerriksk presse hadde skrevet: «De kan ikke være sanne.» Da de skjønte at ryktene stemte, skrev de: «Dette er galt. Vi har hatt Toscanini, vi har hatt Bruno Walter, hva er denne Kaplan???»

    Trykket var stort. Men etter konserten varte ovasjonene i ti minutter og festivalsjefen kom løpende inn i garderoben. «Min gud, nå får jeg beholde jobben,» strålte han.

    - Har du måttet slite for å bli tatt alvorlig av det klassiske etablissementet, som kan være nokså høyneset?

  • Amatørdirigent av Mahlers 2. symfoni fra 1982. Ca. 50 framføringer over hele verden. Donerer honorarene til veldedighet.
  • Forfatter av biografiene «The Mahler Album» og «The Collected Works of René Magritte».
  • Styremedlem i bl.a. Carnegie Hall og South Bank Centre. Æresdoktor Westminster Choir College.
  • Radioprogrammer («Mad About Music»). Foredragsholder og foreleser ved diverse universiteter.

    - Faktisk ikke. Gode anmeldelser og topp på bestselgerlistene har hjulpet godt. Det hendte at orkestermusikerne utvekslet «Herregud, hva er nå dette?»-blikk første gang vi møttes til prøver, men det la seg fort da de oppdaget at jeg visste hva jeg gjorde. Gode kritikker og en cd som selger og får priser, har også hjulpet, sier Kaplan, som i fritida dyrker en heftig sports- og kunstinteresse, lager radioprogram om klassisk musikk og driver et privat investeringsfirma.

ENGAJERT: -«Min» Mahler ligger nok nærmere Leonard Bernsteins følesesladde tolkning enn Pierre Boulez' «lavkolesterol»-versjon, sier Gilbert Kaplan. Han holder Mariss Jansons for å være en stor Mahler-tolker og har snakket mye med ham om tilnærmingsmåter.Foto: LARS EIVIND BONES
Hele Norges coronakart