Tatt av vinden

Marit Tusvik er en litterær altmuligkvinne. Hun debuterte med dikt og har seinere utgitt romaner, skuespill og en rad bøker for barn. «Gjennomtrekk» er hennes tredje diktsamling.

Samlingen inneholder dikt av ulike slag: samlivsdikt, dikt om lengsel, drømmer (her finnes en egen avdeling med fem «drømmedikt») og brutte løfter, dikt om tida som går. Et flertall av dem bygger på inntrykk fra reiser i sørlige strøk med til dels artige observasjoner, farget av en melankolsk grunnstemning som piffes opp med galgenhumoristiske og (selv)ironiske penselstrøk.

Eksistensiell uro paret med en vilje til å ta for seg av de gleder livet har å by på, og svelge i seg dets sorger og fortredeligheter med glatt ansikt, preger samlingen som helhet. Typisk for holdningen er den siste strofen i titteldiktet:

Eg opnar skapet der to smil
ligg vakkert samanfalda
Eg spenner det eine på
Det andre sukkar letta.
Flere av diktene tematiserer et uforløst begjær, stedvis, men litt for sjelden gjennom slående og originale billedkombinasjoner, som her: «Eg/ligg på ei grein/under den rosa dobbeltdyna, ser/lystene mine køyre slalåm i dynefaldene» («Matt»). Tapserfaringer, formidlet av et diktjeg i venteposisjon, er et annet gjennomgangstema, som her i diktet «Mine»:

Månen
snur den svarte sida til
Ulven søv trygt
luft luft
Ingen kometar rasar mot
jorda
Ingen stirer etter ingen
stjerner
Ingen lyttar spent
etter mine steg i grusen

Dette låter bra, men det er altfor mange halvgode og beint fram likegyldige dikt i denne samlingen. Når den nå, etter endt lesning, settes på plass i bokhylla, føler jeg meg derfor temmelig sikker på at den blir stående urørt til arvingene skal bringe orden i mine etterlatenskaper.