Tatt av vinden

Pekefingergrøsser fra mannen bak «Den sjette sansen.

FILM: Vinn eller forsvinn. Etter den katastrofale «Lady in the Water» for to år siden, er dette situasjonen for regissør og manusforfatter M. Night Shyamalan. Hvordan «The Happening» gjør det på kino i de neste ukene vil avgjøre hvorvidt filmskaperen fremdeles befinner seg i Hollywood-eliten.

Braksuksess

Unge og ukjente Shyamalan slo gjennom med et brak i 1999. «Den sjette sansen» overrasket både publikum og kritikere og ga vidunderbarnet carte blanche i Hollywood. Oppfølgeren «Unbreakable» bekreftet suksessen. Så fulgte «Signs» og «The Village», som begge spilte inn penger - bevares - men som samtidig hadde en lite hyggelig déjà vu-følelse. Shyamalans fremste kjennetegn var den overraskende vrien på slutten. Det fungerte ypperlig første gang, greit nok andre gang, og ganske dårlig etter det. Pengefolka i Hollywood begynte også å stille spørsmål. Da Disney, som hadde backet ham fra starten, forlangte radikale omskrivinger i manus til «Lady in the Water», valgte Shyamalan å ta med seg prosjektet til Warner Bros. som ikke stilte spørsmål. Det burde de ha gjort.

Ingen hyggestund

Drivende hvite skyer over lys, blå himmel. Mens James Newton Howards klassiske filmmusikk blir dystrere, blir himmelen mørkere, før den går helt over i svart. Flott. Slik begynner «The Happening» og allerede da settes stemningen. Her er det ingen tvil: De neste nitti minuttene blir ingen hyggestund. Filmen åpner en morgen i Central Park. New Yorks grønne lunge er som vanlig tett befolket. Så røsker et kraftig vindkast i de gamle, store trærne og et desperat skrik skjærer gjennom lufta. Folk stopper opp, lytter - og blir stående fullstendig lammet. Så retter de en revolver mot hodet, kaster seg foran en bil, eller punktere halspulsåren med en spiss gjenstand. What the f*** is happening?

Enorm katastrofe

I amerikansk film er det som kjent ingen ting som egner seg bedre for å ordne opp i familiære problemer enn en enorm katastrofe. I likhet med de andre av Shyamalans filmer, handler det også her om små kriser. Helten og heltinnen, en naturfaglærer og hans kone (Mark Wahlberg og Zooey Deschanel), sliter også med forholdet, samtidig som de flykter fra den store, uforståelige trusselen.

Under den kalde krigen var mye av den amerikanske sjangerfilmen preget av angst for atomkrig og kommunister, ofte illustrert ved invasjon fra rommet eller uhyrer utsatt fra radioaktiv stråling. På 2000-tallet er det andre ting som skremmer og opptar oss. Hva? Sier jeg det her, får jeg utallige e-poster med klager om at jeg ødelegger moroa for dem som har gledet seg til å se «The Happening». Og det vil jeg ikke.

Flau bris

Det er kanskje et forsøk på fornyelse at Shyamalan beveger seg bort fra den overraskende vrien på slutten. Historien i «The Happening» er rimelig rett fram, og når sant skal sies er overraskelsene verken særlig overraskende eller originale. Historien er ganske søkt, men langt mer idiotiske plot er blitt til effektive filmer. Det handler til slutt om utførelse. Om hvor dyktig filmskaperne er til få oss til å være med på leken og godta historiens premiss. Og til å akseptere manglende logikk og usannsynligheter. Når M. Night Shyamalan er på sitt beste, klarer han det uten problemer. Her er befinner han seg et sted midt på formkurven.

Det skal bli spennende å hvordan det billettkjøpende publikum vil ta imot «The Happening». Filmen er mye, mye bedre enn «Lady in the Water», men samtidig langt mindre vellykket enn «Den sjette sansen».

Slutten, som en gang var Shyamalans paradegren, grenser mot lettvint og serveres med unødvendig hevet pekefinger. Det som begynte som en frisk vind, ender opp som noe farlig nær en flau bris.