BLE NEVNT AV ÉN: I et utvalg av DNs på nattbordet-spalte ble én kvinne nevnt av en mann: Forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
BLE NEVNT AV ÉN: I et utvalg av DNs på nattbordet-spalte ble én kvinne nevnt av en mann: Forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Tause kvinner og feministkjerringer

Vi har sterke, smarte, flotte kvinner som er tydelige i samfunnet vårt, men hvorfor er de fortsatt et mindretall i 2013?

Meninger

Mens vi jubler for 100 år med kvinners stemmerett, har det i det siste vært litt for mange eksempler på at vi kvinner er likestilt mer i teorien enn i praksis. At vi smykker oss med et stemmerettsjubileum gjør ikke tingenes tilstand noe bedre. For hvordan er det med bruken av kvinners stemmer, ord og meninger i Norge anno 2013?

Jeg slår opp Dagsavisen og finner et oppslag som har tittelen: «Store menn og få kvinner», og finner to store anmeldelser av bøker av og om menn. Mens de uttalt få kvinnene, som viser seg å være tre bøker av og om kvinner, får en venstrespalte på deling.

Knut Olav Åmås i Aftenposten skrev tidligere i høst om å være på jakt etter de beste bøkene, primært sakprosa, og ender opp med å skrive at han har store forventninger til et utvalg bøker som alle bortsett fra én er bøker av og om menn.

Et annet tilfelle, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer tidligere i år. Paneldebatt om redaktørrollen — interessant! Men hvorfor et panel med seks menn og ingen kvinner? Er det virkelig ingen kvinnelige redaktører i dette landet? Jo da, det er det. Er det ingen kvinner som har smarte og kompetente innspill til hva en redaktør er og skal være?

Litteraturnachspiel med forfattere som geeker om musikk? Flott idé, strålende serie med arrangementer på Litteraturhuset i Oslo, noe jeg virkelig har lyst til å delta på. Så innser jeg at det er en foredragsserie med mannlige forfattere som snakker om mannlige artister/musikere. Hvor ble det av de kvinnelige forfatterne? Eller for den saks skyld: hvorfor snakker de mannlige forfatterne ikke om kvinnelige artister/musikere? I 2013 innrømmer menn at de leser nesten bare mannlige forfattere, de gjør faktisk et poeng ut av det.

På nattbordet i DN er nesten parodisk. Seks tilfeldige numre av DN fra de siste månedene bør være representativt. Fem av seks personer som er intervjuet er menn. Av mennene leser samtlige bare mannlige forfattere — Bjørnar Moxnes skal likevel ha kudos for å i slutten av spalten nevne at han liker Vigdis Hjorth! Den ene kvinnen i spalteutvalget leser både mannlige og kvinnelige forfattere.

Og hva skjer når det ikke lenger er en tendens men nærmest en regel at mannlige kritikere anmelder bøker av mannlige forfattere? Mens kvinnelige kritikerne i stor grad også anmelder bøker av mannlige forfattere. I Sverige har man hatt en debatt om akkurat denne tendensen, startet av en kronikk i Expressen. Flere svenske forlag har i ettertid bevisst begynt å sende bøker av kvinnelige forfattere til mannlige kritikere og vice versa. Skal vi likevel fokusere på kjønn, for å gjøre det mer interessant? Eller, vi kan kanskje oppleve mer uventede vinklinger?

I 2013 er det også fortsatt slik at kvinnelige forfattere må forvente å bli spurt mer om følelser og familieliv enn sine mannlige kollegaer, dette er fokus både i intervjuer og anmeldelser.

Men hvor er de? Kvinnene som holder musikknach på Litteraturhuset? De som stiller i debatter, paneler og holder foredrag? Hvorfor skrives færre kronikker av kvinner enn menn? Og ikke minst: hvor er de grundig anmeldte bøkene av og om kvinner, skrevet av mannlige kritikere? Hvor er de intellektuelle kvinnene, eller la meg heller si: hvorfor er de intellektuelle kvinnene så usynlige? Og ja, vi har sterke, smarte, flotte kvinner som er tydelige i samfunnet vårt, men hvorfor er de fortsatt et mindretall i 2013?

Skremmes kvinner fra å syns, slik vi tidligere i uka så på Dokument 2? En skremmende dokumentasjon om hva som skjer med kvinner som bruker ord og stemme i den offentlige debatten. Det er uforståelig at kvinner som bruker stemmen, som er tydelige og står på for det de tror på, møtes med hets og sjikane. Og ikke minst er det fullstendig uakseptabelt. Høyrepolitiker og blogger Heidi «Vampus» Nordby Lunde påpeker i dokumentaren at hennes mannlige politikerkollegaer ikke opplever å få sjikanerende tekstmeldinger eller drapstrusler. Kvinner gjør det.

Jeg tror ikke at dette er unntaket. Jeg tror heller at det er regelen i de tilfeller en kvinne velger å offentlig uttale seg om det samfunnet vi lever i, og spesielt i debatter som handler om feminisme. Når jeg spør venner, kollegaer og kjente, «hva kommer dette av» er dette noen av svarene jeg får: «Menn tilbyr seg. Kvinner venter på å bli spurt.» «Kvinnelige formidlere føler seg dyttet inn i en maskulin måte å formidle på.» «Kvinner lar seg skremme.» «Tabber du deg ut offentlig som kvinne, så vil det alltid huskes. En mann unnskyldes lettere.» «Kvinner vil være 100 prosent sikker på å være gode nok før de søker eller sier ja til å delta.» «En engasjert mann oppleves som akkurat det: engasjert. En engasjert kvinne oppleves som aggressiv.»

Er dette noen av årsakene?

Jeg skulle ønske at kulturen og samfunnet som sådan var kjønnsløst. At samtaler, debatter og foredrag var fritatt for refleksjoner over kjønnet til den som tar ordet. At det også kunne være slik i det skriftlige, i musikken. Men i 2013 føler jeg at vi tar et steg tilbake. Vi er ikke likestilte, selv om vi har alle forutsetningene til å være det. Det er helt klart at datteren min har de samme mulighetene og det samme utgangspunktet som sønnen min, men hun kommer fortsatt til å måtte stå på i mye større grad enn ham, jobbe mye hardere og ta flere smeller underveis. Og i et politisk klima hvor det er større fokus på kvinnens rett til å velge å være hjemme med barna og hennes rett til å velge å jobbe deltid, så er det tøffe tider for de av oss som fortsatt kjemper for at de mulighetene og rettighetene kvinner i generasjoner før oss har opparbeidet, ikke skal brukes til å få neste generasjons kvinner til å ta et eller to steg tilbake.

Jeg kan ikke være kjønnsløs i mine meninger. Dette handler om samfunnet vårt, om den tid som våre barn — spesielt våre døtre! - , vokser opp i. Vi hviler oss i følelsen av å bo i et av verdens mest likestilte land, mens mulighetene renner mellom fingrene på oss. Er nykonservatismen årsaken, eller har vi slappet av i timen? Selvsagt er det forskjell på kvinner og menn, med alle variasjoner imellom. Men stemmen, meningene, ordet, kunnskapen — skal det ha kjønn? Jeg stusser over at jeg gang på gang føler meg redusert til det som kan oppleves som en feministkjerring — og da ikke med positivt fortegn. Jeg stemples som aggressiv, når jeg egentlig er engasjert.

Jeg vil ikke si at kvotering er veien å gå. Vi kvinner har ansvar for å ta ordet, for å tilby kunnskapen vår, for å være til stede i det offentlige ordskiftet. Jeg velger å tro at de fleste menn vil oss vel, og gjerne vil høre på hva vi har å si. Vi må bare ikke ta det for gitt at de alltid husker på det. Når tendensen tyder på at vi tar et steg tilbake, så vil jeg si at det også er mennenes plikt å løfte kvinnene de har rundt seg, velge kvinner først. Kanskje det er det som skal til? I mellomtida så får vi som tør og kan rope litt ekstra høyt og holde fokus. Og håpe at det kan inspirere andre kvinner til å finne fram stemmen sin og styrken de trenger for å bruke den.

SJIKANE: «Høyrepolitiker og blogger Heidi «Vampus» Nordby Lunde påpeker i dokumentaren at hennes mannlige politikerkollegaer ikke opplever å få sjikanerende tekstmeldinger eller drapstrusler. Kvinner gjør det», skriver kronikkforfatteren. . Foto: Jørn H.Moen Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook