DEBATT BEHØVES: «Det grunn til å håpe på at denne rapporten kan være med på å initiere en samfunns- og politisk debatt i Norge vedrørende kampen mot den alvorlige bestikkelseskorrupsjonen,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
DEBATT BEHØVES: «Det grunn til å håpe på at denne rapporten kan være med på å initiere en samfunns- og politisk debatt i Norge vedrørende kampen mot den alvorlige bestikkelseskorrupsjonen,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Taushet er ikke alltid gull

Hendelser av alvorlig korrupsjon er i ferd med å gå på Norges omdømme løs. Det er på tide at myndighetene trapper opp innsatsen.

Norge er blant landene som kommer øverst på listen over omfang av økonomisk kriminalitet, ifølge PwCs Global Economic Crime Survey. Det er alvorlig, og det er bekymringsfylt at det også synes å være i strid med den oppfatningen mange har. Tro og fakta stemmer tydeligvis ikke overens.

Undersøkelser de siste årene og ikke minst saker som er kjent gjennom media, viser at det er store mørketall og at korrupsjonsrisikoen er til stede både i privat og offentlig sektor i Norge. For eksempel har vi sett mange eksempler på bestikkelseskorrupsjon i forvaltningen.

Den pågående Yara-etterforskningen er ett eksempel på saker som vi nesten daglig kan lese eller høre om i media: At norske virksomheter rammes av korrupsjon ved forretningsvirksomhet internasjonalt. Er det i det hele tatt mulig å drive forretnings- og bistandsvirksomhet i enkelte land uten å bli involvert i korrupsjon? Hvis ærlighet varer lengst er svaret kanskje nei for en del land og områder der norske forretnings- og bistandsvirksomheter har operasjoner. Slike situasjoner medfører betydelige utfordringer i forhold til forebyggende tiltak også fra myndighetenes side.

Heldigvis, mange virksomheter og organisasjoner legger ned en betydelig innsats mot alvorlig korrupsjon. Dessverre får de liten hjelp fra myndighetene, som synes å være av den oppfatning at en streng straffelov er tilstrekkelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har aldri tatt den samfunnsdebatten om hvordan våre strenge regler i det hele tatt er mulig å etterleve. Det er underlig at ingen politikere setter kampen mot korrupsjon på dagsorden.

Helge Kvamme.
Helge Kvamme. Vis mer

I Storbritannia har det vært en omfattende og opphetet samfunnsdebatt både om korrupsjonsrisikoen og hvilke tiltak som kan være med på å redusere den alvorlige korrupsjonen i verden. Debatten ledet i fjor til implementeringen av en svært proaktiv antikorrupsjonslovgivning; UK Bribery Act. Myndighetene har gått ut med retningslinjer for tiltak i virksomhetene der fokuset er på tonen fra toppen, risikoanalyse og integritetsundersøkelser før inngåelse av leverandør- og andre tredjepartavtaler. Virksomheter som rammes av korrupsjon eller får mistanke om hendelser, inviteres til å melde seg for myndighetene.

Men i Norge er situasjonen preget av taushet og tro på bare strenge lover. Faktum er at vi ikke har etablert noen ordning for å kunne melde fra om mulig korrupsjon uten i form av en formell anmeldelse.

Ett eksempel: Regjeringen satte i 2009 økt fokus på virksomhetenes samfunnsansvar og i en stortingsmelding ble det gitt uttrykk for ansvaret for å bekjempe korrupsjon ved varslingsordninger og åpenhet knyttet til pengestrømmer.

Her forutsetter man at virksomhetene melder fra om korrupsjonshendelser. Men myndighetene har tilsynelatende glemt å etablere et sted der meldingene kan mottas.

Her kan vi lære av utviklingen i USA. President Obama erkjenner at «the fight against corruption is the toughest fight of our time». Amerikanske myndigheter har gjort det mulig for varslere i alle land å melde fra om mulig korrupsjon direkte til tilsynsmyndighetene (SEC). Det har allerede gitt resultater. I disse dager forbereder SEC etterforskning mot internasjonal korrupsjon i flere land basert på varslernes informasjon.

Norgesavdelingen til Transparency International la nylig fram en rapport om Norges integritetssystem. Den overordnede konklusjonen er at integritetssystemene stort sett er velfungerende, selv om studien også avslører svakheter. Det er et tankekors at det pekes på at de norske korrupsjonsbestemmelsene er både vide og strenge - det kan faktisk virke mot sin hensikt.

Undersøkelsen skulle egentlig vært rettet mot 13 såkalte søyler - sentrale statsinstitusjoner og sektorer. Men søyle nr. 13 manglet: Et nasjonalt antikorrupsjonsorgan.

Det er bra at vi synes å ha et ikke-korrupt statsapparat i Norge. Likevel er det grunn til å håpe på at denne rapporten kan være med på å initiere en samfunns- og politisk debatt i Norge vedrørende kampen mot den alvorlige bestikkelseskorrupsjonen. Likeledes er det å håpe at rapporten ikke bygger opp under myten om at det står bra til i Norge og at vi er et samfunn uten korrupsjonsutfordringer.

Blant annet framføres det i rapporten at «korrupsjon ser ut til å ha begrenset oppmerksomhet blant de politiske partier». Omfanget av hendelser begynner å gå på Norges omdømme løs. Det er å håpe at den kommende valgkampen setter innsatsen mot den alvorlige bestikkelseskorrupsjonen på dagsorden i det politiske Norge. Det er på høy tid ettersom vi snart kommer til 10-års dagen for korrupsjonslovgivningen fra 2003.

Følg oss på Twitter