PÅ SPORET: Katja Petrowskajas jødiske familiehistorie utspiller seg hjertet av et Europa som var herjet av pogromer, nazister og stalinister. Foto: Heike Steinweg/Opale
PÅ SPORET: Katja Petrowskajas jødiske familiehistorie utspiller seg hjertet av et Europa som var herjet av pogromer, nazister og stalinister. Foto: Heike Steinweg/OpaleVis mer

Tausheten etter krigen

Hva skjer når de siste tidsvitnene er borte?

Kommentar

Når vi snakker om tidsvitner, handler det ikke bare om dem som opplevde annen verdenskrig. Det handler om dem som overlevde verdenskrigens grusomheter - konsentrasjonsleirene i Europa, torpederingene i Atlanterhavet, deportasjonene, jødeutryddelsene. Når førstehåndskildene forsvinner, hva har vi igjen?

Det finnes litteratur, memoarer, fotografier, historiebøker, forskning. Men hver enkelt familie har sine egne krigshistorier - fortalt av en bestefar som hjalp en flyktning over grensa til Sverige, av en bestemor som stakk en brødskalk inn gjennom gjerdet til en russisk straffange. De forsvinner i det store bildet når besteforeldrene forsvinner. Hva opplevde de som formet deres verdensbilde? Hvordan har det påvirket oss, etterkommerne?

Noen familiers krigshistorier er mindre trivielle enn andres. Jødiske familier sitter ofte igjen med store hull i slektsveven. En grandonkels liv endte brått med en kule. En fars bestemor ble marsjert mot en avgrunn og skutt, enda hun knapt kunne gå. Ingen husker henne lenger. Ingen lever som så henne bli kommandert ut av leiligheten sin og nedover gata mot kløften. Ingen husker egentlig hva hun het. Esther, kanskje?

Det er tittelen på debutromanen til Katja Petrowskaja, født i 1970 i Kiev. «Esther, kanskje» er skrevet på tysk og utgitt i Tyskland, men er blitt en litterær sensasjon og i ferd med å bli oversatt til 18 språk. Petrowskajas jødiske familiehistorie utspiller seg hjertet av et Europa som var herjet av pogromer, nazister og stalinister. Hun nøster opp formødre og forfedres skjebner i Warszawa, i Kiev, i Berlin og forskjellige konsentrasjonsleire.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Petrowskajas familiehistorier spenner fra de spektakulært betydningsfulle til de tragisk forglemmelige. Grandonkelen Judas Stern, for eksempel, gjennomførte i 1932 et attentat på den tyske ambassaderåden i Moskva. Var han et ledd i en storslått konspirasjon, eller var han bare en gærning - en «meschugge» - som finnes i enhver jødisk familie? I den andre enden av skalaen er historien om hun som kanskje het Esther, en gammel babusjka som beveget seg langsomt som en skilpadde den dagen i september 1941 da tyskerne sendte ut oppropet «Alle jøder i byen Kiev må melde seg».

Sa hun til tyskerne som jaget henne - på jiddisch: «Ikh kann nyscht loyfn azoy schnel»? Eller kanskje spurte hun:

«Vil De være så snill, Kherr Offizehr, å si meg, hvordan kommer man til Babij Jar»?

Katja Petrowskaja forfølger sine slektningers spor. Hun sporer opp vitner, annenhånds og tredjehånds. Hun identifiserer seg med dem.

Der vitner ikke kan bidra, overtar diktningen. Faren hennes trøster henne i fortvilelsen over ikke å finne verifiserbare hendelser. Samtidig bekrefter han det som gjør «Erther, kanskje» til en litterær opplevelse: Feilreaksjoner utsier ofte mer enn en pinlig nøyaktig statusrapport - «Ofte er det nettopp en klypne diktning som gjør erindringer sannferdige.»