INGEN OVER, INGEN VED SIDEN: I dag har dronning Elizabeth II regjert lenger enn dronning Victoria, og er dermed den lengst sittende monarken i Storbritannias historie. Fremdeles gir hun ikke intervjuer. Tilbakeholdenheten har som regel vært et sunt instinkt. Men iblant ikke. Foto: Scanpix.
INGEN OVER, INGEN VED SIDEN: I dag har dronning Elizabeth II regjert lenger enn dronning Victoria, og er dermed den lengst sittende monarken i Storbritannias historie. Fremdeles gir hun ikke intervjuer. Tilbakeholdenheten har som regel vært et sunt instinkt. Men iblant ikke. Foto: Scanpix.Vis mer

Tausheten fra tronen

Hvordan ha krone på hodet i 62 år, og overleve? Dronning Elizabeth har klart det ved å være taus, og dermed mystisk.

Kommentar

Når alle snakker, er det som om det oppstår en egen respekt for den som velger å være sfinks. Når anledningene til å fortelle om hvem du er og hva du står for, er så tallrike, er det noe tillitvekkende over den som helt enkelt takker nei, som gjesten som kaster et uinteressert blikk over en bugnende buffet og går videre.

I dag blir dronning Elizabeth II den lengst regjerende monarken i Storbritannias historie, med sine 63 år og 216 dager på tronen. Å komme seg gjennom en mannsalder oppå en slik pidestall med hatten på plass og vesken trygt i armkroken, og populariteten og verdigheten for det aller meste i behold, har kanskje å gjøre med nettopp den selvvalgte og selvfølgelige tausheten. Dronning Elizabeth gir ikke intervjuer, og vokter seg vel for å være utleverende på noe vis, om hva hun føler eller mener.

Antagelig er det tilbakeholdende i henne en kombinasjon av medfødt gemytt og streng oppdragelse. Men det er også et ekstremt nyttig verktøy for én som skal oppleves som en representant for et skiftende folk drevet rundt av kulturelle kastevinder, som både i en patriotisk etterkrigstid, et organsmisk og oppløsende sekstitall, en konfliktfylt jappetid og den nyeksponerende, lett overfølsomme nåtiden har villet skjele opp til det samme, stoiske ansiktet med lett tettsittende øyne og stadig mer grånende krøller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den enkleste metoden for å unngå å være på feil side av historien, er å unngå å være på noe som ligner på en side i det hele tatt, selv om geskjeftige historikere har greid å grave frem at det var dårlig kjemi mellom Elizabeth og Margaret Thatcher, og at dronningen verken likte Thatchers motstand mot å boikotte det apartheid-styrte Sør-Afrika eller den konfronterende linjen hun tok mot britiske gruvearbeidere.

Dronning Elizabeth har ikke gitt den mismodige republikanske minoriteten i landet mange dråper på den tørre og tørstende mølla. Da en gammel video av en seks år gammel Elizabeth som gjør en nazistisk hilsen med høyrearmen ble gjort offentlig i våres, ble de som forsøkte å utnytte det politisk, raskt avfeid: Elizabeth var et lekende barn i filmen, uten anelse om innholdt i gesten hun gjorde. Hun ble oppmuntret av sin onkel, den kommende Edward VIII, han som senere abdiserte på grunn av forelskelsen i Wallis Simpson og som skulle vise seg å være både altfor klar over og altfor begeistret for dét den reiste høyrearmen symboliserte.

Arvingen prins Charles, som bærer sin indre, meningssterk aktivist som en tung Bergans-sekk på den hermelinskledde ryggen, må i langt større grad kjempe en kamp med seg selv. Det er en kamp han ofte taper.

Tausheten sikrer mystikken. Den gir en aura av noe eksklusivt og gjør det mulig å være en offentlig person gjennom et langt liv og fremdeles være gjenstand for nysgjerrighet. Den er med på å gjøre dronningen til noen alle kan se en flik av seg selv i, fordi de aldri blir konfrontert med det som er annerledes, det vil si, utover det rituelle og luksuriøse i livsstilen hennes.

Elizabeth har først og fremst vært pålitelig og pliktoppfyllende. Hennes form for monarki legger vekt på kongeligheten som jobb, ikke som noe glamorøst eller eventyrlig. Det er noe du står opp om morgenen og pusser tennene for, og bare går ut og gjør, uavhengig om du selv føler deg litt nustrete, kroppslig eller sjelelig. Den nevnte, evige håndvesken og de fornuftige skoene gir inntrykk av noe upretensiøst og hverdagslig, i den grad at det er lett å glemme at ingenting ved livet hennes er normalt.

Dronningen har ikke mange erfaringer til felles med folket som er glade i henne. Hun måtte takle barnesykdommer som meslinger i voksen alder, etter å ha gått glipp av dem som barn, fordi hun hadde huslærer og ikke gikk på vanlig skole. Skuespiller Helen Mirren, som spilte Elizabeth i den skarpsindige dramafilmen «The Queen» og senere på scenen, reflekterte over nettopp dette.

- Hun fremstår som om hun hele tiden ser ut på verden, har Mirren sagt i et intervju med Vanity Fair.

- Hun er objektiv og stødig. Hun er ikke undertrykt eller nevrotisk. Hun har sans for humor. Men hun forblir et mysterium. Og jeg tror det kommer av at hun har et liv som ingen kan forstå noen sinne. Hun har aldri tappet i sitt eget badekar, aldri stått i kø i en butikk. Ektemannen hennes må gå to skritt bak henne når de er ute blant folk. Det er en verden vi ikke kan begripe, og hun kan aldri flykte fra den. Så jeg har merkelig nok tenkt på henne som kapteinen på en ubåt som ser ut på verden gjennom et periskop. Hun tar oss inn. Og så dykker hun igjen.

I et essay om den britiske kongefamilien mines forfatter Hilary Mantel den gangen hun var invitert til mottagelse på Buckingham Palace, og hvordan havet av gjester nærmest delte seg foran dronning Elizabeth, hvordan alle vek unna og var engstelige for å snakke med personen de var mest nysgjerrige på, samtidig som de grådig tok henne inn med blikket. Også Mantel stirret på dronningen, som i et øyeblikk plutselig stirret tilbake.

- Hun virket ung, skriver Mantel.

- I et sekund gikk hun fra å være en gallionsfigur, og ble den unge kvinnen hun var, før monarkiet frøs henne fast og gjorde henne til en gjenstand, en gjenstand som bare hadde mening når den ble stilt ut, en gjenstand som bare eksisterte for å bli sett på.

Mystikken som hyller inn den vennlige damen i flate sko, gjør både henne og livshistorien hennes åpen for fortolkning. Det finnes mange glødende gjenfortellinger av kurtisen mellom henne og prins Philip før de giftet seg, der rosenrøde beskrivelser av den andre gikk igjen i parets brev til hverandre og til slektninger. En noe mer kynisk forteller ville kanskje lagt mer vekt på den iherdige innsatsen til den pengelense prinsens onkel, Dickie Mountbatten, som passet på at de to ble presentert for hverandre i utgangspunktet og sørget for at nevøen fikk anledning til å treffe den unge prinsessen så ofte som mulig.

Parallelt med historien om den lærevillige og disiplinerte unge dronningen, som ble kronet som 25 år gammel tobarnsmor og fikk mye ros for å være så dedikert i rollen, har det sildret ut historier om små barn som sjelden så moren, og som fikk oppdragelsen i stor grad styrt av barnepiker og av en streng far. Om dronningens ikke-konfronterende instinkter for det aller meste har falt heldig ut, har det også svekket dømmekraften hennes særlig i ett spesifikt tilfelle som kalte på helt andre reaksjoner.

Elizabeth hadde et anstrengt og litt forvirret forhold til prinsesse Diana. Diana rant over følelsesmessig i alle retninger, i sterk kontrast til den reserverte svigermoren. Svigerdatterens giftige og gjensidig utnyttende tango med pressen stod i sterk kontrast til Elizabeths instinktive stoisisme i møte med den sultne offentligheten. Da dronningen valgte å holde seg skjult og ikke bryte med protokollen etter Dianas død, ble det oppfattet som et uttrykk for følelseskulde i en grad som truet med å erodere selve tilliten til monarkiet.

Hele folket var i Diana-modus, og følelsene «folkets prinsesse» gjennom sin egen åpenhet liksom hadde gitt dem lov til å leve ut, kom fossende frem. Til sist måtte flagget på Buckingham Palace fires ned på halv stang, og dronningen selv måtte på tv og snakke om følelsene sine. Det var som om hun ble tvunget til å handle på den døde Dianas egne premisser, på en måte som brøt sterkt med alt hun hadde gjort forut.

Som alle voldsomme bølger skulle Diana-stormen igjen bli til smul sjø, og det nye dronningemnet Kate er en skikkelse mer av matriarkens type: Kontrollert og uklanderlig, vennlig og smilende, sparsommelig med seg selv. Slik blir øyeblikkene der de synes å betro offentligheten noe om seg selv, like eksklusive som juvelene de bærer. Ingen kunne unngå å få en sterk følelse av hvem Diana var. Kate og Elizabeth fremdeles får folk til å undres.

Det er en paradoksal undring, en klokkertro på at de mest fascinerende menneskene i verden er de som ikke har kommet i posisjon takket være evner eller karisma, de som er og må være klær og kropper mer enn personligheter, som styres av anledning og rolle mer enn noe personlig synspunkt når de uttaler seg. Det speides etter særegenhet hos de som har som funksjon å være ledd i en biologisk kjede — barn av kongelige, foreldre til kongelige — og kunne inngå sømløst i en rituell funksjon.

Slik det er, behandles alle glimt av informasjon om dronningens personlighet som dyrebare og interessante. Da det kom ut at hun var lidenskapelig fan av Downton Abbey, var det utgangspunkt for analytiske avisartikler. Corgi-hundene hun er glad i er en evig assosiasjon, og var selvfølgelig med da dronningen sa ja til å delta i en James Bond-sketsj under åpningsseremonien for OL i London. Iblant minner hun om en tegnefilmfigur, med en klesstil som varierer lite og hundene som faste rekvisitter, trekk som gjør henne til en velkjent og fortrolig skikkelse, men egentlig ikke røper noe.

Den som er ingenting, kan være alt. Og kan bli studert i 62 år uten å bli uttømt.         

LIDENSKAPELIGE BREV: Brevene mellom nyforlovede Philip Mountbatten og den daværende prinsesse Elizabeth rant over av rosenrøde beskrivelser, men også i denne historien var det strategiske bakmenn inne i bildet. Foto: Scanpix.
LIDENSKAPELIGE BREV: Brevene mellom nyforlovede Philip Mountbatten og den daværende prinsesse Elizabeth rant over av rosenrøde beskrivelser, men også i denne historien var det strategiske bakmenn inne i bildet. Foto: Scanpix. Vis mer
DÅRLIG MATCH: Den emosjonelt åpne og trengende prinsesse Diana hadde ikke verdens beste kjemi med sin reserverte svigermor, som feiltolket den nasjonale stemningen etter eks-svigerdatterens død. Foto: Scanpix.
DÅRLIG MATCH: Den emosjonelt åpne og trengende prinsesse Diana hadde ikke verdens beste kjemi med sin reserverte svigermor, som feiltolket den nasjonale stemningen etter eks-svigerdatterens død. Foto: Scanpix. Vis mer